En varslet krise

Den danske folkeskolen ble rammet av en lenge varslet lockout fra og med tirsdag denne uka, etter at lærerforbundet og Kommunernes Landsforening ikke ble enige om en ny nasjonal overenskomst. Resultatet er altså at lærerne nektes å gå på jobb, mens elever og foreldre må forsøke å få en helt ny hverdag til å henge sammen.

Annette Vilhelmsen kan ikke vinne

I ettertid er det lett å si at signalene var tydelige allerede i oktober ifjor, da to tredjedeler av SFs medlemmer i en uravstemning foretrakk den venstreorienterte folketingspolitikeren Annette Vilhelmsen foran den pragmatiske helseminister Astrid Krag som ny partileder etter Villy Søvndal. Vilhelmsens overveldende seiersmargin hadde ikke nødvendigvis bare med et vinnende vesen å gjøre. Venstresida i SF lette lenge etter en samlende kandidat, og det var ikke gitt at det skulle være Vilhelmsen.

Der hjertet banker

Danmarks statsminister Helle Thorning-Schmidt har hentet vannslangen for å pleie dehydrerte og desidert brannfarlige gressrøtter i Socialdemokraterne, etter at finansminister Bjarne Corydon, ofte omtalt som «Blå Bjarne», for noen dager siden hevdet at det var gammeldags å oppfatte S som et venstrefløysparti. Nå heter det fra partitoppen at «hjertet» i partiets politikk ligger til venstre. Men løsningene på Danmarks økonomiske problemer skal uansett finnes til høyre i folketingssalen.

Har Helle Thorning et eget prosjekt?

Det later til å bli en helvetesvår for Danmarks sosialdemokratiske statsminister Helle Thorning Schmidt. En slik vår hvor den eneste trøsten er at hun tross alt er statsminister, og selv kan bestemme når hun vil utskrive nyvalg. Spør du regjeringspartiene Socialdemokraterne, Socialistisk Folkeparti og Det Radikale Venstre hvordan de selv synes det går, vil de formodentlig innrømme at situasjonen for tiden ikke ser altfor lys ut, men at regjeringen ikke har annet valg enn å fortsette den kursen den har lagt, ved å møysommelig rydde opp i det økonomiske rotet den ble etterlatt av et tiårig borgerlig styre, først under Anders Fogh Rasmussen og deretter under Lars Løkke Rasmussen (begge fra Venstre).

Villy Søvndal og stilleleken

Når avisa Politikens politiske redaktør Mette Østergaard for noen dager siden spådde at de to statsministerkandidatene snart måtte tre i karakter for ikke å overlate hele scenen til parløpet mellom De Radikales Margrete Vestager og De Konservatives Lars Barfoed, tenkte hun selvfølgelig på Lars Løkke Rasmussen (V) og Helle Thorning-Schmidt (S). I følge Østergaard har Løkke det mer travelt enn Thorning, ganske enkelt fordi Thorning ligger an til å vinne. Hun har ikke like mye å tjene på å utfordre valgkampens skjeve, men tilsynelatende uungåelig gang mot et regjeringsskifte. Men poenget består likevel. Med Enhedslisten og De Radikales markante framgang, er maktbalansen innad i rød blokk i ferd med å forskyves bort fra Thorning og hennes makker i kampen om makten, SFs Villy Søvndal.

Løkkes etterlønnsreform er i havn. Hvordan skal opposisjonen svare?

Statsminister Lars Løkke Rasmussen (V) fikk sin etterlengtede reform av den danske tidligpensjonsordningen (etterlønnen), og tok dermed et langt steg nærmere å oppfylle sparekravene i sin egen 2020-plan for gjenopprettelse av balansen i dansk økonomien. Det er et fornemt stykke politisk håndverk å få Venstre, Det Konservative Folkeparti, Dansk Folkeparti og Det Radikale Venstre til å trekke i samme retning i dette spørsmålet, særlig ettersom DF gikk inn i forhandlingene med hardnakket motstand mot svekkelser av ordningen. Denne rosen gjelder selv om jeg, av både politisk-substansielle og valgtaktiske årsaker, helst hadde sett at forhandlingene hadde brutt sammen. Når de nå har lykkes, stiller de store krav til hvordan opposisjonslederne i Socialdemokraterne og Socialistisk Folkeparti skal gripe saken an, hvis de ikke vil ende i en spagat som forvirrer velgerne og hardner samarbeidsklimaet på sentrum-venstresiden.

Er det verdt det for Helle Thorning å bli statsminister?

Det gjør direkte vondt å se hvordan Det Radikale Venstre har klart å avspore valgkampen for Socialdemokraterne og Socialistisk Folkeparti. Her burde jeg sikkert ta et steg tilbake, trekke pusten dypt et par-tre ganger, og minne meg selv på at regjeringspartiene og Dansk Folkeparti ennå ikke er enige med De Radikale om en ny velferdsavtale. Men det føles uunngåelig. De Radikales selvforståelse som økonomisk ansvarlig sentrumsparti masseres av både lederskribenter og borgerlige politikere, samtidig som de vet at det ikke er dem, men S og SF som må ta velgerstøyten når avtalen til slutt kommer i havn. Da hjelper det selvsagt også at jeg tviler sterkt på at det de siste månedene på noe tidspunkt egentlig har vært De Radikales mål å gå inn i en ny regjering med S og SF. Det er nok for seint å skifte side, men det er langt fra for seint å vise at R kan være et like kravstort støtteparti for venstresida som DF har vært for de borgerlige.

To utfordringer for den danske opposisjonen

Meningsmålingene svinger, men i all hovedsak har den danske opposisjonen hatt flertall over lang tid. Men det betyr ikke at de kan føle seg sikre på valgseier når folketingsvalget utskrives, senest i november. Det er ikke første gang Socialdemokraterne opplever gode målinger et stykke før et valg – i 2004 var partiet igjen størst, men statsministerkandidat Mogens Lykketoft måtte se seg klart slått av Anders Fogh Rasmussens Venstre i valget tidlig året etter. Likeledes har oppslutningen om Socialistisk Folkeparti til tider minnet litt om den som ble SV til del mens det ennå var lenge igjen til stortingsvalget i 2005. SF profitterte lenge på misnøyen med Socialdemokraterne, og begynte samtidig å legge sin politikk inn mot sentrum, for å gjøre samarbeidsklimaet bedre på venstrefløyen. Det har nok gjort dem mer styringsdyktige etter parametrene til ledersidene i de store avisene, men framgangen har etter hvert stoppet opp.

Til sist er sentrum-venstre-alliansen avhengig av to småpartier med sterkt varierende oppslutning. Det Radikale Venstre, et liberalt sentrumsparti som ligger til venstre i verdipolitikk og til høyre i skatte- og velferdspolitikk, har slitt med konkurransen særlig fra høyre etter en kort glansperiode under kulturkampens velmaktsdager. Trusselen fra utbryterne i Liberal Alliance – som også føles av regjeringspartiene Venstre og Det Konservative Folkeparti – har tvunget De Radikale til å blankpusse profilen på innvandrings- og skattefeltet, hvilket har økt avstanden til Socialdemokraterne og SF, uten å gi ekstra uttelling i meningsmålingene. Og til slutt er det Enhedslisten, et reformert kommunistparti som ved alle valg kjemper mot sperregrensa, selv om den er på beskjedne to prosent. Forholdene burde ligge til rette for at Enhedslisten kan stjele velgere som er misfornøyde med SFs høyredreining, og partiet har til tider hatt større avstand til sperregrensa enn vanlig. Men sannsynligvis vil alle disse partiene, med alle sine motstridende synspunkter og strategiske hensyn, være avgjørende for å sikre et nytt flertall.

Fordi statsministeren i prinsippet kan trykke på valgknappen hvilken dag som helst, har valgkampen allerede vært i høygir i lang tid. Vi så det senest i forrige uke, da De Konservatives nykronede partileder, Lars Barfoed, åpnet for en folkeavstemning om Danmarks EU-forbehold før folketingsvalget. Det var ikke til å ta feil av; forslaget var ikke fremmet fordi Danmarks forhold til EU ville lide under at forbeholdene blir stående ennå en tid. Det var motivert av innenrikspolitiske hensyn. De Radikale og Socialdemokraterne er begge for å innføre euroen, mens SF sitter på gjerdet. For å bygge bro over denne uenigheten, har S og SF derfor blitt enige om at kun justis- og forsvarsforbeholdet skal til folkeavstemning under en ny regjering, mens euroforbeholdet legges på vent. De Konservatives intensjon var å vise fram den interne uenigheten i opposisjonen om en viktig sak, og Venstres EU-parlamentariker Morten Løkkegaard var faktisk ærlig nok til å innrømme det. Jeg nekter å tro at regjeringen vil risikere en folkeavstemning så tett opptil folketingsvalget, men saken er symptomatisk for styrkeforholdet mellom regjeringsblokken og opposisjonen. Regjeringens egne initiativer fenger ikke velgerne, og de kan neppe vinne valget på dem. Da må det istedet handle om å få velgerne til å frykte alternativet. Usikkerheten må sås.

I så henseende har regjeringen faktisk hatt et par brukbare måneder etter nyttår. Det er bare det at de foreløpig har skuslet bort enhver mulighet til å nagle opposisjonen til dens indre motsetninger. Først var det regjeringens forslag om avvikling av tidligpensjonen (efterlønnen). Dette har vært en borgerlig merkesak i mange år, men så lenge Venstre måtte posisjonere seg som statsbærende parti, kviet de seg for å røre velferdsstaten. Etter å ha sittet ved makten i ti år, vært igjennom et statsministerskifte og ha opplevd betydelig regjeringsslitasje, bestemte så Lars Løkke Rasmussen seg for at nyttårstalen var tiden for å gjenreise denne borgerlige merkesaken. Etter dette kom interne problemer hos De Konservative – utenriksminister Lene Espersen ble regelrett kastet som partileder, og parlamentarisk leder Henriette Kjær hadde rot i privatøkonomien – men Løkke hadde ikke bare borgerlige velgere i tankene når han løftet etterlønnsreformen på nytt. Han visste selvsagt også at dette var en sak med stor sprengkraft på sentrum-venstre. Etterlønnsreform er totalt uaktuelt for Socialdemokraterne, som har brent seg på spørsmålet før. Velgergarantien fra folketingsvalgkampen i 1998 om ikke å røre etterlønnen får idag mye av skylda for partiets dårlige valg i 2001, ettersom statsminister Poul Nyrup Rasmussen (S) i budsjettforhandlinger med De Konservative gikk med på nettopp å forringe etterlønnen. Socialdemokraterne er meget bevisste på at noe slikt ikke må skje igjen, og parlamentarisk leder Henrik Sass Larsen har sågar sagt at etterlønnsreform skjer over hans lik.

Men dette er sure toner for De Radikale. Partiets selvforståelse er stadig sterkt farget av å ha vært parlamentarisk garantist for den konservative Schlüter-regjeringens økonomiske hestekur i 1980-årene, og innrettingen av etterlønnsreformen – at det skal lønne seg å arbeide – er også skreddersydd for De Radikale. Nedgangstidene i dansk økonomi krever at man sparer 15 milliarder kroner på mellomlang sikt, og De Radikale er enig med regjeringen i at hovedbesparelsen bør komme via etterlønnsreform. Med så stort sprik i opposisjonen, var det faktisk ventet at Løkke med nyttårstalen gjorde seg klar til å ta et folketingsvalg på etterlønnsreformen, men så kom altså interne problemer i veien. Imidlertid har De Radikale, som peker på Socialdemokraternes Helle Thorning-Schmidt som statsminister, men ikke gir inntrykk av å ville gå inn i regjering med med S og SF, nå om nødvendig åpnet for å inngå etterlønnsforlik med Venstre, Dansk Folkeparti og De Konservative, uten at S og SF er med. Det er så viktig for De Radikale å markere sin versjon av økonomisk ansvarlighet – utvilsomt presset fram av Liberal Alliances frieri til velgerne deres – at den interne disiplinen i opposisjonen slår sprekker. Det er er uvanlig at Socialdemokraterne står utenfor velferdsforlik av denne typen, og hvis Løkke lykkes i å løsrive De Radikale fra S og SF i denne saken, vil han få mye enklere spill når han hevder at opposisjonen ikke klarer å stable på beina en styringsdyktig politikk.

De Radikale spiller også en nøkkelrolle i den andre av opposisjonens to store problemsaker, arbeidstidsreform. Socialdemokraterne og SFs svar på spørsmålet om hvor de skal hente de omtalte 15 milliardene fra, ble framlagt i strategien Fair løsning, og består av tre elementer; framrykking av vekststimulerende investeringer, økninger i utvalgte skatter og avgifter; og et forslag om at alle arbeidstagere skal arbeide en time mer i uka i gjennomsnitt. De Radikale har hele tiden vært skeptiske til denne planen, først og fremst fordi den undergraver behovet for etterlønnsreform, men den største utfordringen er måten den er organisert på. Det kan meget vel hende at det går an å spare 15 milliarder på denne måten, men planen kan uansett ikke konkretiseres før etter valget. Makten over arbeidstidsspørsmål ligger hos partene i arbeidslivet, og dansk LO har i utgangspunktet uttrykt forståelse for planen. For noen uker siden gikk imidlertid LO-leder Harald Børsting ut og sådde tvil om LOs lojalitet til Fair løsning.

Så lenge arbeidsledigheten er så høy, vil det bli vanskelig å overbevise LOs medlemmer at de skal gå med på arbeidstidsreform, advarte LO-bossen. Han fikk ganske raskt følge av Helle Thorning-Schmidt, som lovet at det også fantes andre måter å øke statens inntekter på, uten å konkretisere hva hun mente. Midt i dette står De Radikale, med sin lunkne støtte til Fair løsning alt i utgangspunktet. Partiet har faktisk, på tross av sin økonomiske politikk, hatt et ganske godt forhold til fagbevegelsen, men det kan nok uroe noen radikale partifolk at forholdet mellom LO og partiene på venstrefløyen nå ser ut til å være tettere enn på lenge. Det skaper en ekstra maktfaktor i en eventuell ny regjering, og denne gangen har ikke De Radikale engang signalisert at de vil ha hånda på rattet innenfor regjeringskorridorene. Samtidig har Harald Børstings utspill gitt ammunisjon til borgerlige kritikere, som allerede i et år har forsøkt å hevde at S-SF-planen ikke henger sammen, men uten særlig hell. Særlig i konkurranse med partier til høyre for seg, er De Radikale nødt til å balansere mellom ønsket om en ny regjering – som i ikke ubetydelig grad handler om å få luftet ut Venstre og De Konservatives styringsarroganse – og det kompliserende faktum at De Radikale i de mest framstående sakene på den innenrikspolitiske dagsordenen faktisk står nærmere regjeringspartiene enn Socialdemokraterne og SF.

De Radikale har bundet seg for tett til venstrefløyen over for lang tid til å gjennomføre et linjeskifte før et valg, men ikke ulikt situasjonen for De Konservative, kan svake meningsmålinger tvinge partiet til å sette sin egen vekst og overlevelse over hensynet til et styringsdyktig flertall etter valget. I beste fall kan De Radikale fange opp skeptiske sentrumsvelgere samtidig som Socialdemokraterne og SF broderlig deler velgerne som vil ha en ny regjering for enhver pris, slik at totalsummen blir et nytt flertall. Men hvis De Radikale, i desperasjon over en vanskelig skvis, bestemmer seg for sak-til-sak-samarbeid med regjeringen i tunge symbolsaker, kan resultatet bli velgerforvirring. Det tjener de borgerlige på.

Ja, Lars Løkke kan slå Helle Thorning

Det kan godt hende at Danmarks påtroppende statsminister er undervurdert, som avisa Politikens politiske redaktør skrev i en analyse fredag. Men det viktigste vi må ha med oss i vurderingen Løkke er betydningen av tid.

Forrige søndag offentliggjorde storavisen Berlingske Tidende en meningsmåling som ga et komfortabelt flertall til venstreopposisjonen, bestående av Socialistisk Folkeparti, Socialdemokraterne og det liberale sentrumspartiet Radikale Venstre. I og med at landets statsminister siden 2001, Venstres Anders Fogh Rasmussen, lenge parallelt har kjørt seg selv i stilling som NATOs neste generalsekretær og sin finansminister i stilling som hans etterfølger i Statsministeriet, ble målingen også nødvendigvis oppfattet som et slags forhåndsvarslet mistillitsvotum mot Løkke. Jeg ønsker ikke på noen måte å underspille verken den lille smule regjeringsslitasje den borgerlige flertallskonstellasjonen (bestående av Venstre og De Konservative i regjeringen, og Dansk Folkeparti som parlamentarisk støtte) eller den lange listen av problemsaker som venter den nye regjeringssjefen opplever. Men det må likevel sies at reaksjonene på målingen sannsynligvis forteller mer om i hvor dyp krise opposisjonen lenge befant seg i, enn om hvilke muligheter Løkke har til å skaffe seg et mandat fra velgerne når neste folketingsvalg skal avholdes, senest om to-og-et-halvt år.

Usikkerheten knyttet til Løkkes posisjon blant velgernes er forsåvidt reell og velbegrunnet. Mannen kom svært skjevt ut fra start etter sin forfremmelse til finansminister på grunn av noen bilag som ikke var tilstrekkelig redegjort for, og foruten å skape inntrykk av at den (dengang stadig «potensielle») neste statsministeren, som var betrodd oppsynet med statsfinansene ikke engang kunne skrive reiseregninger, var det ødeleggende for det renhårede lov & orden-partiet Venstres image. Christiansborg-miljøet, eller iallfall den borgerlige blokken, la saken bak seg ganske raskt blant annet fordi Løkke gjentatte ganger har vist seg som en høyst kompetent korridorspiller, ansvarlig for å forhandle fram både budsjetter og skatteforlik. Spørsmålet det er verdt å stille nå, er om denne åpenbare kompetansen kan kommuniseres ut til velgerne, og om Løkke simpelthen bør prøve noe annet og bedre. I en tid hvor misnøyen med den økonomiske krisen synes økende er det ikke sikkert det er en blivende strategi for Løkke å omfavne sitt teknokratiske image som en kyndig eksponent for blokkpolitikk. Hva alternativet til et slikt fokus på at blokkpolitikken er en liten pris å betale for stabil og kompetent styring er, vites ikke. Men et alternativ kan trenges. Særlig dersom skremmebildene om venstrefløyens manglende samkjørthet/uansvarlighet ikke fester seg hos velgerne.

Men her vi altså ved den egentlig nokså udramatiske kjernen. Det er først nå, og kanskje ikke engang nå men om noen måneder, meningsmålingene kan få et reelt innhold. Neste gang velgerne blir spurt om hvem de helst vil ha som statsminister av Lars Løkke Rasmussen og Socialdemokraternes Helle Thorning-Schmidt, vil en helt ny mening ha kommet inn i spørsmålet: Vil de gi statsministeren fornyet tillit, eller vil de gi sjansen over til opposisjoslederen? Uten å ville overvurdere verdien av symbolikken knyttet til statsministerembetet (offisielle oppgaver, håndtrykk med statsledere osv.) eller hvor fornyende danskene vil føle forfremmelse av en politisk profil som uansett har stått lojalt ved Foghs side siden systemskiftets hvetebrødsdager, er det verdt å understreke at Løkkes mulighet til å sette sin helt egne dagsorden og opptre som en fornyer vil øke markant med hans nye jobb. Dette er skjebnens øyeblikk for alle dem som ikke helt kunne se for seg Lars Løkke Rasmussen som statsminister. Utfordringen for Helle Thorning og opposisjonen er at det må et valg til for at velgerne skal få den samme sjansen til å bedømme henne. Så lenge et folketingsvalg ikke er på agendaen, DF flagger for Foghs internasjonale gjennombrudd og en av sine mest lojale samarbeidspartnere i statsministerstolen, og De Konservative innfinner seg med at resultatet av en eventuell Lene Espersen er noe som må forhandles fram etter valget, er det stadig Helle som har den vanskeligste politisk-taktiske jobben foran seg.

Imens skal Lars Løkke bare styre landet. Gratulerer, stakkars mann.