Systemskiftets siste dager?

Så kom folketingsvalgkampen endelig. Statsminister Lars Løkke Rasmussen (V) kaller danskene til valg 15. september, og ifølge finansminister Claus Hjorth Fredriksen (V) er det stadig fordi «luften skal renses» på Christiansborg. Foruten å være nøyaktig den samme formuleringen som daværende statsminister Anders Fogh Rasmussen brukte da han utskrev valget i 2007, illustrerer den utmerket godt hvorfor den borgerlige regjeringen begynner valgkampen på defensiven. Politiken kan i en bakgrunnsartikkel i dag fortelle om dyp splittelse ikke bare mellom regjeringspartiene Venstre og Det Konservative Folkeparti på den ene siden og støttepartiet Dansk Folkeparti på den andre, men også mellom regjeringens to sterke menn, partilederne Lars Løkke og Lars Barfoed (K). Og den direkte bakgrunnen for valget er endatil at det det tidligere så driftssikre, om enn ikke alltid stillegående, samarbeidet mellom regjeringspartiene og DF har knaket i sammenføyningene. Derfor lot det seg ikke gjøre å forhandle fram en vekstpakke nå, og samtidig rekke å utskrive valg før Folketingets åpning tidlig i oktober. På veien dit gjorde Løkke en mengde fotfeil som har forsuret samarbeidsklimaet i en konstellasjon som virker sliten av å ha delt makten i Danmark mellom seg i ti år.

På opposisjonsbenkene kribler det derimot av valgiver og optimisme, på tross av dårlige økonomiske tider, mange uavklarte politiske spørsmål, og meningsmålinger som igjen viser at regjeringspartiene knapper inn på forspranget. Socialdemokraternes statsministerkandidat Helle Thorning-Schmidt vet at jo mindre som skjer i valgkampen, jo større er sjansen for at hun får oppfylt statsministerdrømmen. Samarbeidspartneren Villy Søvndal fra Socialistisk Folkeparti vet likeledes at dette er et alt-eller-ingenting-valg. Som avisa Information påpeker i en sober analyse på valgkampens første dag, er hans posisjon like utsatt som Thornings. Det er kun utsiktene til en historisk regjeringsdeltagelse som har holdt partiets venstrefløy i ro mens Søvndal har flyttet SF lenger og lenger inn på Socialdemokraternes enemerker. Lykkes det ikke, etter to år med sammenhengende ledelse på meningsmålingene, kan framtida bli ubehagelig. Også selv om SF foreløpig har kommet fra høyredreiningen uten alvorlige skrammer i meningsmålingene.

Den siste brikken i opposisjonens puslespill er Det Radikale Venstre, det liberale sentrumspartiet som etter et tiårs ørkenvandring og partisplittelse igjen øyner en vei til makten. Selv om hun peker på Helle Thorning som statsminister, inngikk R-leder Margrete Vestager med stolthet forlik med de borgerlige om reform av tidligpensjonsordningen før sommeren, og ble umiddelbart belønnet med økt oppslutning. Nå sitter De Radikale med nøkkelen til regjeringsskifte på de aller fleste måter. Det er her tendensene til politisk splittelse i opposisjonen finnes. Det tette parløpet mellom S og SF har sveiset disse partiene sammen, men også økt avstanden til De Radikale, både personlig og politisk. Etterlønnsreformen er nevnt, men vi kunne også nevnt forholdet til boligskatten, hvor S og SF har uttrykt støtte til store deler av de borgerliges plan, stikk i strid med De Radikales ønsker. I tillegg kommer ett siste, fundamentalt usikkerhetsmoment, nemlig hvilken regjering Danmark kommer til å få, dersom sentrum-venstre vinner. S og SF har invitert De Radikale inn i regjeringssamarbeidet flerfoldige ganger, men kun valgresultatet kan avgjøre om uenighetene kan overkommes i regjering eller i folketingssalen.

Til slutt, noen flere ord om den borgerlige blokken. Politikens lederskribenter Kristian Madsen og Lars Trier Mogensen sier idag at et nytt mandat for Løkke-regjeringen ville være det største comebacket i dansk politisk historie. Det gir oss en anelse om hvilke odds han har. Det ser under enhver omstendighet ut som om styrkeforholdet i den borgerlige blokken vil endre seg. Mens Venstre og Dansk Folkeparti ligger omtrent på nivå med forrige valg, i alle fall på de mest optimismebringende meningsmålingene, gjør De Konservatives nær halvering at en ny borgerlig regjering også må søke støtte hos Liberal Alliance. Det paradoksale med en slik situasjon er imidlertid at den kan innebære en styrking av De Konservatives merkesaker i regjeringen, på bekostning av DFs. DF har til nå for eksempel vært et bolverk mot Ks stadige krav om skattelettelser og privatisering. Begge deler står høyt på prioriteringslista til Liberal Alliance, det Lazarus-lignende høyrepartiet som begynte sin folketingshistorie som et borgerlig sentrumsalternativ under navnet Ny Alliance i 2007, bare for å oppleve avskalling, politiske nekrologer og gjenoppstandelse som liberalismens førstelinje i respns på manglende K-gjennomslag etter kommunnalvalget i 2009.

Tre uker er kort tid, men det er lang tid i politikk. De smarte pengene ligger foreløpig på at det skal noe nær et mirakel til for at ikke den borgerlige regjeringens dager er talte. Men hvis dansk politikk har lært en eneste lekse, så er det at den ikke er hjemme før alle stemmene er talt opp. Vi gleder oss til valget, og kommer tilbake med mer.

Lars Løkkes Gordon Brown-øyeblikk?

Jeg var en av mange som ble oppriktig overrasket over at Danmarks statsminister Lars Løkke Rasmussen (V) ikke benyttet anledningen til å utskrive folketingsvalg da han, stikk imot alle spådommer, klarte å riste løs Det Radikale Venstre fra opposisjonsblokken og inngå forlik om svekkelse av etterlønnen. Jo visst, Dansk Folkeparti kunne risikere en smekk fra velgerne, men her hadde regjeringen, som så lenge hadde sett ut som om den bare ventet tålmodig på et uunngåelig valgnederlag, endelig klart å gjenvinne den politiske dagsordenen, og det endatil med borgerlig politikk. Både Venstre og De Konservative hadde en seier under beltet som kunne brukes til å piske ned kritikken fra høyre, representert ved et lenge høytsurfende Liberal Alliance. Alt så klappet og klart ut. Men det kom ikke noe folketingsvalg. Var det et feilvurdering fra Lars Løkke?

Er det verdt det for Helle Thorning å bli statsminister?

Det gjør direkte vondt å se hvordan Det Radikale Venstre har klart å avspore valgkampen for Socialdemokraterne og Socialistisk Folkeparti. Her burde jeg sikkert ta et steg tilbake, trekke pusten dypt et par-tre ganger, og minne meg selv på at regjeringspartiene og Dansk Folkeparti ennå ikke er enige med De Radikale om en ny velferdsavtale. Men det føles uunngåelig. De Radikales selvforståelse som økonomisk ansvarlig sentrumsparti masseres av både lederskribenter og borgerlige politikere, samtidig som de vet at det ikke er dem, men S og SF som må ta velgerstøyten når avtalen til slutt kommer i havn. Da hjelper det selvsagt også at jeg tviler sterkt på at det de siste månedene på noe tidspunkt egentlig har vært De Radikales mål å gå inn i en ny regjering med S og SF. Det er nok for seint å skifte side, men det er langt fra for seint å vise at R kan være et like kravstort støtteparti for venstresida som DF har vært for de borgerlige.

Full krig i rød blokk

Vi har siden nyttår brukt flere tusen ord på å beskrive strategiske bommerter fra dansk borgerlighet, og høylytt spekulert i om situasjonen i det hele tatt sto til å redde for statsminister Lars Løkke Rasmussen. Dansk Folkepartis tydelige motstand så ut til å parkere reformen av tidligpensjonen (etterlønnen), som var kjernen i hele regjeringens økonomiske gjenopprettingsplan, samtidig som personalpolitikk i både Venstre og Det Konservative Folkparti langsomt kvalte det momentumet regjeringsblokken så ut til å få av statsministerens djerve nyttårstale.

Men, som vi også har påpekt på denne plass, har det de siste ukene kommet betydelig grus i opposisjonens ellers velsmurte maskineri. Socialdemokraterne og Socialistisk Folkeparti har med viten og vilje bundet seg til hverandre i tro på at velgerne ville omfavne et hvert initiativ for å skiftet ut den borgerlige regjeringen. Den samme kalkuleringen har ligget bak forholdet til Det Radikale Venstre. Store deler av grasrota hos Socialdemokraternes sosialliberale regjeringspartner fra 1990-årene får frysninger av tanken på et tett samarbeid med SF, men de får samtidig gledesgrøsninger av utsiktene til ikke bare å parkere DF og den forhatte kontraktpolitikken, men også å gjennomføre en ny redningsoperasjon for dansk økonomi. Partiets selvforståelse er dypt preget av rollen som økonomisk bodyguard for den konservative Schlüter-regjeringen i 1980-årene, og R vet av erfaring at trange tider gir større åpninger for partiets ønskede velferdsreformer.

Problemet er bare at hensynet til regjeringsskifte og økonomisk reformpolitikk er vanskelig å balansere. De Radikale har nærmest gjort avskaffelse av tidligpensjonen til et hjertebarn, men det er et stikk dypt i hjerterøttene på Socialdemokraterne og SF. Det hadde likevel ikke trengt å være så giftig for drømmen om en ny regjeringen, om ikke Lars Løkke hadde insistert på at akkurat nå var tiden til å gjøre opp med den skjøre velferdspolitiske konsensusen fra 2006. Dengang var både De Radikale og Socialdemokraterne med den borgerlige blokken på et forlik som blant annet framrykket høyere pensjonsalder, mens i denne omgang er det kun De Radikale som vil være med. S og SF har i månedsvis forberedt seg på å gjøre den forestående valgkampen til et slag om høyresidens ofring av velferdsstaten. At De Radikale hadde samme holdning som regjeringen til spørsmålet kompliserte selvsagt argumentet en smule, men så lenge partiet insisterte på å peke på S-leder Helle Thorning-Schmidt som statsminister, og meningsmålingene uansett viste klart sentrum-venstre-flertall, var det en motsetning til å leve med, for begge parter.

Det er nå forandret. Motsetningen er blitt tilnærmet ulevelig, og det klare flertallet er borte som dugg for sola. Vel er det ikke mer enn en uke siden en måling for avisa Politiken fikk avisas politiske redaktør Mette Østergaard til å avskrive muligheten for et folketingsvalg før sommeren, men senere i uka ble det klart for alle at så lenge regjeringen mente alvor med å tilby De Radikale etterlønnsreform som premie for inngå velferdsforlik uten Socialdemokraterne på laget, fikk pipa en annen lyd. Og nå gir meningsmålingene også et annet bilde.

Paradokset, for et parti som i alle fall i utgangspunktet ønsker regjeringsskifte, er at det først og fremst er regjeringen som tjener på forhandlingene med De Radikale. For første gang på lang tid minsker gapet mellom de to blokkene, og samtidig har regjeringspartiene endelig lyktes i å utstille de store uenighetene internt i rød blokk. Før forhandlingene tok helgepause antok de fleste kommentatorer at De Radikale ville inngå et begrenset forlik med regjeringen for å avskaffe etterlønnen, og at statsministeren deretter ville utskrive nyvalg for å innkassere svekkelsen av opposisjonens enhet.

Jeg vet ikke om det er så enkelt – vi vet ennå ikke sikkert om De Radikale til slutt går for en avtale – men et slikt utfall kan vanskelig love godt for opposisjonen. Hvis De Radikale etter en valgseier for sentrum-venstre binder seg til sammen med de borgerlige å stemme igjennom fundamentet for en økonomisk politikk som Socialdemokraterne og SF er loddrett imot, er det vanskelig å forstå hvordan en ny regjering i det hele tatt kan stables på beina. Danmark har en tradisjon for regjeringer som tåler å bli overkjørt av Folketinget – De Radikale var selv med på å føre en alternativ utenrikspolitikk sammen med venstresida i 1980-årene, men den økonomiske politikken er noe langt mer alvorlig.

Derfor er det også tilløp til panikk hos Socialdemokraterne og SF. SFs gruppeleder Ole Sohn anser De Radikales fraternisering med de borgerlige som et endelig, negativt svar på forespørselen om partiet vil gå inn i en ny regjering, men det er uklart hva han kan gjøre for å få De Radikale igjen til å sette enhet i opposisjonen foran selvhevdelse. Det bør være uaktuelt for S og SF å fire på etterlønnsmotstanden – ikke minst ettersom Socialdemokraterne langt på vei tapte 2001-valget på brutte løfter om ikke å røre etterlønnen – men De Radikale virker for øyeblikket utelukkende interessert i sin egen overlevelse. Ikke ulikt som når De Konservative stadig tar opp skattelettelser som Venstre er imot, og som skaper usikkerhet om regjeringas linje, kan R ha kommet til et punkt hvor den eventuelle velgergevinsten på etterlønnsreform blir viktigere enn regjeringsskifte. Særlig ettersom det er radikal kjernepolitikk som er i spill.

Bortsett fra usikkerheten den er dømt til å skape, blir en slik vurdering lettere å få forstå hvis vi legger til grunn at det viktigste for De Radikale ikke nødvendigvis har vært å komme i regjering selv. Erfaringene med ti års borgerlig styre tilsier at det ligger stor makt i å være parlamentarisk støtteparti for en regjering. Liberal Alliance har allerede vist til Dansk Folkepartis forhandlingsevne overfor regjeringen som argumentet for hvorfor de heller vil være på vippen enn å tre inn i regjeringen, og Politiken siterer en avisredaktør med sympati for De Radikale på noe av det samme: «Vi kan sagtens leve med ikke at være i regering.. Man har mere indflydelse ved at stå udenfor.» Det stemmer kanskje, men det reduserer sanksjonsmulighetene for Socialdemokraterne og SF betydelig. Dette er uansett ikke tiden for å trekke bastante konklusjoner, ettersom statsministeren fort kan benytte sitt ukenlige pressemøte førstkommende tirsdag til å trykke på valgknappen.

Snarveier til helsereform

I mars var det ett år siden president Barack Obama signerte sin store helsereform. Meningsmålingene har ikke beveget seg nevneverdig hvis du spør amerikanerne om de er for eller mot reformen, men for demokratene er det i det minste to oppløftende tendenser. For det første er støtten for å avvikle reformen ofte mindre enn den andelen av velgermassen som sier de er imot den. Det kan tyde på at partiet har lyktes i å overbevise velgerne om at republikanerne – ganske riktig – ikke har noe eget alternativ, eller iallfall ikke et som dekker tilnærmelsesvis like mange av dem som idag er uten helseforsikring. For det andre ser bildet ikke like dystert ut dersom man ser på hvorfor folk oppgir at de er motstandere av reformen. I enkelte meningsmålinger viser det seg nemlig at motstanderblokken skjuler en betydelig andel velgere som sier seg misfornøyde med reformen fordi den ikke går langt nok. De kritiserer den fra venstre. Det kan være godt nytt.

I et partitaktisk perspektiv er hovedutfordringen likevel at det stadig eksisterer et engasjementsgap mellom de to partienes velgere i dette spørsmålet. Republikanske velgeres antipati mot det de nedsettende Obamacare stikker mye dypere og er dermed antatt å ha større mobiliseringspotensiale enn demokratenes positive innstilling. Republikanerne mener at de vant midtveisvalget i 2010 blant annet på sin motstand mot helsereform-motstand, og planen er at det samme skal hjelpe dem i 2012. Alle potensielle presidentkandidater faller over hverandre i sine aggressive forsøk på å fordømme det sentraliserte overgrepet, og hvis tidligere presidentkandidat Mitt Romney ikke vinner nominasjonen i 2012, tror mange (inkludert undertegnede) det vil være fordi han innførte en lov under sin guvernørtid i Massachusetts som er til forveksling lik Obamas reform. Og i mellomtiden kommer republikanerne, som nå sitter med flertallet i Representantenes Hus, til å gjøre sitt ytterste for å underfinansiere de delene av reformen som ennå ikke er trådt i kraft.

President Obama er fullt klar over både meningsmålingene og republikanernes evne til å drive motmobilisering på hans største politiske bragd. Derfor er det så vel oppløftende som nødvendig at han også tar grep for å forsøke å ta innersvingen på kritikerne. Tilsynelatende ligger det en filosofisk uenighet til grunn for den opphissede retorikken mellom demokrater og republikanere. I tillegg til uenighet om hvorvidt amerikanere skal kunne ilegges bøter for ikke å skaffe seg helseforsikring, flagger republikanerne klar og tydelig motstand mot Obamas forsøk på å tre en landsomfattende, sentralisert reform ned over delstatene, for å løse et problem delstatene kan og bør håndtere lokalt. Det er en besnærende diskusjon, fordi den så enkelt trekker opp forskjellen mellom partiene, hvor venstresiden som vanlig tror på overstyring og sosialt entreprenørskap, mens høyresiden stoler på lokaldemokratiet og folks sunne dømmekraft. Mitt Romney har for eksempel gjort dette til sitt hovedankepunkt mot reform, og foreslått at alle statene blir gitt fritak fra den sentrale reform-malen for å eksperimentere seg fram til de løsningene som fungerer lokalt.

Problemet med en slik kritikk er bare at Obama er enig. Romney og flere med ham vil umiddelbart protestere, og hevde at jeg feiltolker kritikken deres. Det er en fundamental forskjell, hevder de, fordi Obama vil sette opp krav til hva en minimumsforsikring må dekke, og hvor mange mennesker som kan bli dekket under reformforslaget, mens republikanerne vil droppe slike rigide virkemidler. (Resultatet er enten en plan som gir helseforsikring til tre millioner – istedet for trettitre millioner – nye brukere, som i motforslaget fra debatten i 2009/10, eller å erstatte Obamacare med ingenting, som i Paul Ryans (R-WI) mye omtalte budsjettforslag.) Men Obama har altså signalisert at han støtte å gi delstatene mulighet til å finne sine egne løsninger, så lenge de omfatter like mange mennesker som hans helsereform, og klarer å holde kostnadene nede. Det er en hodepine for republikanerne, fordi det ikke bare utfordrer dem til faktisk konkret å vise hva som er deres eget alternativ, men også slår ihjel myten om helsereformen som en føderal power grab. Ironien er imidlertid at det godt kan hende at sjansen for å få godkjent en slik framrykking av implementeringsfritaket i helsereformen nå er mindre, ettersom Obama har stått fram som tilhenger. Vi har tidligere skrevet om hvordan det kan virke som om republikanernes strategi foran 2012-valget er å på være imot alt Obama går inn for, av prinsipp.

Uansett; delstatene står klare med sine egne løsninger. Vermont, representert i Senatet ved blant andre den selverklærte sosialisten Bernie Sanders, vedtok denne uka en plan for å gå over til skattefinansiert helsevesen. Guvernør Peter Shumlin gikk til valg på reformen, og har klart å overbevise et klart flertall i begge kamre i delstatsforsamlingen om at en skattefinansiert modell ikke bare vil øke dekningsgraden, men også bidra til å redusere kostnadene sammenlignet med private ordninger. Modellen Vermont nå vil søke om å få innføre, er i hovedsak den samme som venstresiden hos demokratene hele tiden ønsket seg som et utgangspunkt for en nasjonal helsereform, før de ble tvunget til å legge den til side til fordel for å trykke på for en offentlig forsikringsordning som kunne konkurrere med private alternativer. (Heller ikke det ble realisert.)

Det virkelig interessante med Vermonts eksempel, er at man, dersom man til slutt får et fritak, kan få testet ut hvordan modellen fungerer i praksis. Når den først er etablert, må kritikken konkretiseres, og blir den en suksess, må den tas på alvor. Det er slik debatten flytter seg. Ganske raskt etter at Massachusetts satte i verk sin modell, ble det umulig å ikke ta stilling til den når man diskuterte helsereform. Det samme skjer i kjølvannet av Pauls Ryans budsjettplan. Med sitt aggressive snakk om Medicare-privatisering, «dymaniske» skattelettelser og store kutt i offentlige utgifter, har han flyttet debatten til høyre, simpelthen ved å vise til et konkret (om enn feigt og ufullstendig) alternativ.

Også kampen for et annet helsevesen må begynne et sted. Denne uka begynte den i Vermont.

Birthe Rønn Hornbechs avgang er ikke slutten på Løkkes problemer

Som ventet sto Birthe Rønn Hornbechs politiske liv ikke til å redde. Kvinnen som inntil i dag var integrerings- og kirkeminister i Lars Løkke Rasmussens regjering, ble en gang for alle felt av den redegjørelsen hun leverte for bakgrunnen for en konvensjonsstridig saksbehandling av statsløse personer som søkte om dansk statsborgerskap. Løkke hadde simpelthen ikke noe annet valg enn å avskjedige henne. Saken er alvorlig nok i seg selv, men dødsstøtet for Rønn kom da hun ble tvunget til å bekrefte at hun hadde kjent til feilbehandlingen helt siden oktober 2008, uten å gi Folketinget beskjed om den før i desember 2010. Enda alvorligere ble den av at saksbehandlingene fortsatte langs de konvensjonsstridige retningslinjene også etter at integreringsministeren var gjort oppmerksom på at de var i strid med konvensjonen. Rønn hevder at det var nødvendig å la sakene løpe mens departmenetet brakte klarhet i hvordan konvensjonen ble tolket og praktisert i andre nordiske land, men Lars Løkke ble i dag likevel nødt til å konkludere med at det gikk for lang tid før praksis ble endret og Folketinget ble underrettet.

Dessverre for en hardt prøvet statsminister, og for politiske kommentatorer vant til forgjengeren Anders Fogh Rasmussens rutinemessige avvisning av granskninger i enhver sammenheng, stopper saken heller ikke med Birthe Rønn Hornbechs avgang. Istedet har justisdepartmentet fått i oppgave å få istand en uavhengig granskning. Vi kjenner ennå ikke mandatet for denne granskningen, men hvis den skal komme ordentlig til bunns i denne hengemyra av dårlig saksbehandling, gjør den lurt i å undersøke hvordan det er substans i de anonyme påstandene fra embetsmenn i integreringsdepartementet om at Rønn Hornbech bevisst holdt opplysninger tilbake for Folketinget, og at hun ignorerte klare råd fra embetsverket da hun ga klarsignal om at statsborgerskapssøknader skulle behandles etter gamle regler mens konvensjonspraksis ble undersøkt videre. Det trengs også mer informasjon om hvordan sakene behandlet under de tidligere integreringsministerene Rikke Hvilsjøj og Bertel Haarder (begge Venstre), og til slutt når statsministeren rent faktisk ble underrettet om saken. Det som i utgangspunktet så ut som en sak som kunne blåse over med en ripe i lakken for Rønn så lenge regjeringens støtteparti Dansk Folkeparti var villig til å se gjennom fingrene med feilskjærene, har utviklet seg til en rettsstatlig skandale og en betydelig belastning for regjeringen.

Kanskje kan også denne meget ubehagelige saken forklare Lars Løkke Rasmussens merkverdige håndtering da han ikke bare skulle legge fram avskjedigelsen av Rønn Hornbech, men også presentere nye ministre i hennes kjølvann. Tidlig på dagen holdt han en pressekonferanse hvor han kommenterte redegjørelsen fra integreringsministeren, før han noen timer senere kalte pressen inn på nytt, for å introdusere endringene i regjeringen. Hvis det var et forsøk på å snu nyhetsstrømmen fra morgentimenes dårlige nyheter til friskt blod og ny optimisme, lyktes det bare sånn halvveis. Det skyldtes ikke minst at undervisningsminister Tine Nedergaard (V) benyttet anledning til å tre ut av regjeringen samtidig med Rønn Hornbech – av personlige årsaker – hvilket minnet pressen om Nedergaards høyst mislykkede statsrådstid. Hun blir husket for en tildels havarert folkeskolereform hvor åpning for større klasser var et hovedmål, og erstattes av den driftssikre tidligere miljøvern- og skatteminister Troels Lund Poulsen (V). Om lærerorganisasjonene er glade for å få en ny person å forholde seg til, så er det definitivt begrenset hvor ny og frisk en mann som tar fatt på sin tredje ministerjobb egentlig kan være.

Fornyelse skjedde imidlertid på Lund Poulsens gamle arbeidsplass, hvor Venstres politiske hovedtalsperson Peter Christensen, en liberal flammekaster, tar over som skatteminister. Christensen var et hett navn for regjeringsrokaden allerede for et år siden, og regnes som en lojal støttespiller for Lars Løkke. Hva Birthe Rønn Hornbechs gamle ansvarsområder angår, overtar bistandsminister Søren Pind (V) integreringsfeltet, mens Per-Stig Møller (K), for et år siden degradert fra utenriksministerposten, nå i det minste kan kalle seg kultur- og kirkeminister. Av disse er det kun utnevnelsen av Pind som er interessant. I likhet med den nyslåtte skatteministeren har Pind ikke bare en fortid som leder for Venstres Ungdom, men også som liberal ideolog. Begge var med å skrev de manifest-lignende ‘ti tesene’ for en mer liberal politikk i 2007, og det er i det hele tatt oppsiktsvekkende hvor raskt de har steget i gradene etter sine tidligere utskeielser. De fleste kommentatorer har tilskrevet det en kombinasjon av god politisk situasjonsfornemmelse, større ideologisk overenskommelse med Løkke enn med forgjengeren Fogh, og i noen grad også at statsministeren trenger å skjerpe den ideologiske profilen i konkurranse med særlig Liberal Alliance.

Så får tiden vise om at det å utnevne en integreringsminister som ikke tror på integrering (han vil heller ha assimilering), eller å redusere regjeringens kvinneandel på selveste Kvinnedagen, er et dårlig omen eller et utenfor-boksen-grep som kan gi regjeringen muligheten til igjen å sette en egen dagsorden. Det blir uansett tøft. Alle regjeringens reformforslag – inkludert den mye omtalte tidligpensjonsreformen – ser ut til å ha mistet momentum, og kritikken av opposisjonens hullete spareplan er forsvunnet i interne fotfeil, og han har selv valgt en fremgangsmåte som garanterer at ukulturen i integreringdepartementet ikke forsvinner fra journalistenes oppmerksomhet på en stund.  Først og fremst må Løkke bryte med et mønster hvor ethvert nytt forsøk på å forbedre situasjonen avføder en ny krise. Slik det er nå, kan opposisjonen bare lene seg tilbake og la regjeringen gjøre arbeidet for seg.

Er Wisconsin budsjettfightens generalprøve?

Det er vanskeleg å vite kven som kan hevde å ha folkefleirtalet på si side i striden om organiseringsrett i Wisconsin, men det er heva over tvil at det er mykje som står på spel. Den nyvalde guvernøren i denne tradisjonelt demokratisk-orienterte svingstaten, Scott Walker (R), hevdar at han vil gjere alt han kan for å få orden på budsjettunderskotet i delstaten. Det kan han framleis ha rett i, sjølv om det verkar bakvendt på meg å starte ein guvernørperiode som altså i teorien skal handle om budsjettdisiplin, med å setje i verk store skatteletter som stryp inntektene. Endå meir uforståeleg er det kvifor Walker – i tillegg til krav om kutt i framforhandla avtalar – ser det å ta frå offentleg tilsette i delstaten kollektiv forhandlingsrett som ein føresetnad for å orden i økonomien. Det ser heller ut som eit ideologisk åtak på sjølve tanken om fagorganisering, frikopla frå det aktuelle underskotet.

At vi er vitne til ein ideologisk offensiv frå republikanarane blir endå tydelegare viss vi ser til andre delstatar i regionen. Ohio og Indiana vurderer liknande innskrenkingar i den kollektive forhandlingsretten, og som alltid når det kjem til fagforeiningsknusing, er tea party-yndling og New Jersey-guvernør Chris Christie (R) ikkje langt unna. I Indiana, kor guvernør (og potensiell presidentkandidat) Mitch Daniels no ser ut til å bakke litt unna framlegget, for ikkje at ikkje heile den politiske dagsordenen hans skal stoppe opp, går dei tilmed lenger enn i Wisconsin. Der er det ikkje nok at offentleg tilsette ikkje har forhandlingsrett; det politiske nivået vil i tillegg leggje seg opp i korleis det private arbeidslivet er organisert. Vel er det ikkje noko nytt at det stundom er ein viss avstand mellom liv og lære når republikanske politikarar snakkar om small government og å la aktørane på marknaden styre seg sjølve, men det er uansett eit grelt døme.

Dette skal sjølvsagt ikkje forståast som at eg aksepterer at det er eit kvalitativt skilje mellom fagforeiningar i offentleg og i privat sektor (det gjer ikkje Washington Post-bloggar Ezra Klein heller), men Scott Walkers uvilje mot å komme demonstrerande fagforeiningsfolk i møte gjer det berre tydelegare at dei ikkje handlar om økonomi, men om å svekkje fagrørsla som sådan. Fagforeiningane har heile tida sagt seg villige til å nyforhandle pensjonsordningane sine for å yte si skjerv til å få orden i økonomien. Problemet for Walker er berre at forhandlingar ville avsløre at spørsmålet om kollektiv forhandlingsrett korkje kan eller bør koplast saman med budsjettdisiplin. Dei har lite med kvarandre å gjere.

Protestane i Wisconsin er interessante på minst to måtar. Den eine og mest umiddelbare er kven av partane, med Scott Walker og republikanarane på den eine sida og fagrørsla og demokratane på den andre, som vinn definisjonsmakta over kva det er som eigentleg står på spel. Det er også viktig på grunn av aksjonsforma demokratane har vald for å trenere framlegget. Dei demokratiske delstatssenatorane har rett og slett flykta frå Wisconsin slik senatet ikkje er vedtaksføre. Det er eit grep som minner sterkt om slik filibusteren fungerer i det føderale Senatet, kor mindretalet kan trenere framlegg ved simpelthen å opponere mot at dei blir tekne opp til avrøysting. Eg er motstandar av filibusteren, og eg meiner at folket i Wisconsin har rett til å få den politikken dei har røysta på. Eg konstaterer berre at mange veljargrupper som i utganspunktet var positivt innstilt til guvernør Walker – som fagforeiningane for fengselstilsette, brann- og politfolk, som faktisk støtta han i valet, og som er unnateke frå innskrenkinga i forhandlingsrett – no ser ut til å vendt seg imot han. Viss han har feillese folkemeininga vil han bli straffa i neste val. Og likeeins; viss dei demokratiske delstatssenatorane går for langt i følgje veljarane, vil dei få kjenne vreiden ved neste høve. Potensielt har demokratane måla seg inn i eit hjørne som kan minne om den britiske misnøyesvineteren i 1977. Kven som vinn definisjonskampen er avgjerande viktig, også fordi vi truleg vi sjå ein liknande og meir alvorleg versjon av dette dramaet når Kongressen om kort tid skal ta stilling til ei ny mellombels budsjettlov, og deretter heile soga om å heve gjeldsraten.

Men dette tek oss til årsak nummer to til at denne debatten er så interessant. Som nemnte Ezra Klein peika på i går, inneber den mobiliseringa som skjer på båe sider, og fleire stader i landet, til at amerikanarane endeleg har ein grunnleggjande diskusjon om kva som er oppgåvene til ei fagforeining. Det kan kanskje auke forståinga for at jobbtryggleik, minsteløn, pensjonsrettar, sjukepengar etc. ikkje er rettar som kom dalane ned som milde gåver frå overklassen, men var noko som måtte kjempast fram – kollektivt. Viss det i tillegg kan avlive førestillinga om at det er noko spesielt umoralsk over fagorganisering i offentleg kontra privat sektor, kan ein endeleg komme nokon veg. Dessutan; sjølv om nokre framforhandla resultat kanskje må reforhandlast no, er det von om at ein alvorleg samtale om fagforeiningane sitt ansvar vil gje folk forståing for at det å byte høgare løn mot bedre pensjons- eller forsikringsavtalar heller ikkje er umoralsk, det er ei avveging av interesser som er heilt legitim.

I tillegg til dette har debatten ei interessant mobiliseringsside. Republikanarane verkar overtydde om at dei har folket bak seg i sin fagforeiningsskepsis, noko som ikkje minst er synleg i måten nasjonale politikar eggjar til strid på lag med Scott Walker. Men no har endeleg demokratane vakna og skjøna at dette kan vere eit like viktig mobiliseringsverkty for dei. Det trekkjer opp klåre liner mellom partia, og folk som Illinois-senator Dick Durbin og New York-senator Chuck Schumer gjer sitt beste for å føre diskusjonen i rammer som er relevante for middelklassen. Det skadar heller ikkje den demokratiske argumentasjonen at dei pengesterke libertarianar-brørne Charles og David Koch har kasta mykje pengar etter fagforeiningsknusingsinitiativ, via interessegruppa si, Americans for Prosperity.

Av denne og andre grunnar, er saka om forhandlingsrett i Wisconsin det næraste klassespørsmål- og retorikk har kome å dominere amerikansk politikk på lenge, anna enn som ein retorisk stråmann for tea party-akvistar.

Ingen Barfoed-effekt

Barfoed-effekten kom ikke. Det føles allerede som en evighet siden konservative partiaktivister og folketingsmedlemmer bet tennene sammen og ønsket velkommen justisminister Lars Barfoed som ny troppefører, om ikke fordi de hadde så inderlig lyst, så fordi forgjengeren Lene Espersen var blitt en for stor belastning. EU-kommsær og tidligere regjeringsmedlem og konservativ kronprinsesse Connie Hedegaard sørget for å spre god karma ved å sammenligne Barfoed med ikonet Poul Schlüter, og partiet slo seg i det minste til ro med at det bare kunne gå en vei: Oppover.

Spol fram til idag, og De Konservative ville sannsynligvis vært sjeleglade bare for å stå på stedet hvil. Ganske umiddelbart etter at Barfoed tok over, eksploderte nok en sak om rot i privatøkonomien til parlamentarisk leder Henriette Kjær. Kjær, en selvutslettende lojal og arbeidssom parlamentariker, ble rokert ut av regjeringen midt på 2000-tallet på grunn av en lignende sak, men hadde møysommelig arbeidet seg tilbake til makten. Derfor var den nye saken – om familiens betalingsproblemer – nok ekstra ydmykende for Kjær, men den var i forlengelsen også ødeleggende for Barfoed. Kjær måtte si fra seg topposten i folketingsgruppa, og Barfoed måtte stokke om lederskapet på en måte som få fant tillitvekkende. I 2008 drev en ung senator fra Illinois presidentkampanje mot Hillary Clinton på det uoffisielle slagordet No Drama Obama, og etter Lene Espersen skulle Lars Barfoeds største salgspoeng nettopp være at det ikke alle fall ikke var noe tull med ham. Nå ble det dobbelt feil. Ikke bare var det rot i Henriette Kjærs økonomi; det var også alt annet enn harmonisk i Barfoeds parti.

Og kan hende overbeviste denne tidlige rystelsen Barfoed om at partiet står ved et veiskille. De Konservative ligger nå så lavt i meningsmålingene at det i en viss forstand er snakk om partiets overlevelse, og da kan plutselig partiets kortsiktig beste bli viktigere enn regjeringens tilsvarende. Det er i alle fall ên måte å forstå et nylig utspill – fra den nye parlamentariske lederen, tidligere kultur- og samferdselsminister Carina Christensen – om 35 milliarder i skattelettelser, på. Det kom ubeleilig for statsminister Lars Løkke Rasmussen (V) fordi det ikke bare undergravde nøysomhetsargumentet i bunnen for regjeringens spareplan, men også fordi det er en rød klut for Dansk Folkeparti. For De Konservative er imidlertid kampen om høyrefløysvelgerne med utfordreren Liberal Alliance viktigst, og det har over tid foregått en viktig definisjonskamp mellom dem om nøyaktig hvor borgerlig eller sosialdemokratisk regjeringen er.

Liberal Alliances partileder Anders Samuelsen har nemlig i lang tid filleristet regjeringen for ikke å leve etter borgerlig-liberale dyder (dogmer?) om lavere skatt, mindre regulering og færre offentlig ansatte. Det er lett å forstå fra et taktisk synspunkt: Når De Konservative endelig fikk Venstre med på en reform av tidligpensjonen (efterløn), risikerte Liberal Alliance å miste sitt beste kort vis-a-vis regjeringstrøtte borgerlige velgere, nemlig at regjeringen har reformvegring. Men også De Konservatives motoffensiv og vilje til å bryte med regjeringens offisielle linje om økonomisk disiplin er fullt forståelig. Så lavt som partiet ligger for øyeblikket, kan forskjellen på et akseptabelt og et katastrofalt valg utgjøre to prosentpoeng, og ingenting ville være bedre for De Konservative enn hvis de kunne tas fra oppslutningen til Liberal Alliance.

Derfor trodde jeg heller aldri helt på den konvensjonelle visdommen som tilsa at åpen uenighet og pleie av egne kjernestandpunkter kun ville medføre velgerforvirring i den borgerlige blokken. De borgerlige partiene i Norge har jo tilsynelatende forsøkt dette i årevis. Både Politikens Peter Mogensen (tidligere sosialdemokratisk spindoktor) og Berlingske Tidendes Thomas Larsen oppfattet også konfrontasjonslinjen som et nødvendig onde, særlig for De Konservative, som nå er presset inn i et hjørne. Men nå ser det altså ut til at strategien har slått feil. En meningsmåling her til morgenen gir De Konservative enda dårligere oppslutning enn ved krisens begynnelse, og nå er ikke engang Liberal Alliance istand til å plukke opp frustrerte konservative velgere. Den røde opposisjonsblokkens forsprang er stort.

På kort sikt ser det ikke ut til å lette for regjeringspartiene. Lite tyder på at kritikken av Socialdemokraterne og Socialistisk Folkepartis økonomiske plan har overbevist velgerne om at dette er tiden for å velge et nødvendig onde – regjeringens spareplan – istedet. Og som om ikke det var nok, ser utsiktene for Løkkes tidligpensjonsreform ikke like lyse ut som for noen uker siden. Dansk Folkeparti har kommet ut som motstandere av å avvikle tidligpensjonen, selv om de ikke vil spekulere i hva som kan være et akseptabelt kompromiss. Lenge så det ut som om statsministeren ønsket å utskrive et folketingsvalg på saken, men sannsynligheten er liten for at det neste Folketinget vil være mer positivt innstilt. Løkke ser svak ut igjen, der han sitter i lomma på DF.

Skulle et kompromiss mellom regjeringen og DF minske avstanden til S-SFs etterlønnsstandpunkt, kan det selvsagt tenkes at de to opposisjonspartiene mister noe ammunisjon mot regjeringen i valgkampen. Men spørsmålet er om vi ikke er kommet forbi det punktet allerede. Kanskje er frontene allerede trukket for skarpt opp til at det går an å endre debatten fundamentalt. Og situasjonen er jo heller ikke statisk for DF. I det øyeblikk et kompromissforslag skal forklares for velgerne, risikerer de å skyfle velgere over til rød blokk. I norske medier forstås Dansk Folkeparti først og fremst som et innvandringsfiendtlig parti, men deres rolle som borgerlige velferdsforsvarere skal heller ikke undervurderes. All den tid S-SF ser ut til å ha lykkes i å gjøre etterlønnsreform til bare nok et symptom på regjeringens nedprioritering av velferden, blir Dansk Folkeparti klemt.

Og da kommer vi tilbake til De Konservatives skattemarkering. Utspillet har ikke bare tvunget Lars Løkke til å underkjenne logikken i konservativ skattepolitikk (skattelettelser fører til økonomisk vekst, som fører til økte skatteinntekter og sunnere offentlige finanser, etc.); det er også uspiselig for Dansk Folkeparti. Historien har vist oss at det sjelden kommer noe godt ut av det for regjeringen når Dansk Folkeparti føler seg presset på kjerneverdiene fra begge sider. Det er fortsatt meget mulig at de borgerliges ‘alles-kamp-mot-alle’-strategi kan gi uttelling. Men for øyeblikket ser det usannsynlig ut.

"The Fox News primary"

Normalt er Dick Morris en mann det definitivt ikke er bryet verdt å lytte til. Midt på 1990-tallet ble han en guru i politiske rådgiver-kretser – og ganske særlig i sitt eget hode – for den rollen han spilte i Bill Clintons gjenvalgskampanjen. Men akkurat som Hillary Clintons presidentkampanje i 2008 viste at ikke alle Clinton-administrasjonens rådgivere var gudbenådede tenkere – her tenker vi på Hillary sjefsstrateg og meningsmåler Mark Penn – har ettertiden også fart nokså ufint med Morris. Hans vilje til å spille på både republikanske og demokratiske hester samtidig, og kanskje spesielt vilje til å strø om seg med de villeste teorier, har for lengst gjort til en mer ettertraktet vare på Fox News i den politiske konsulentbransjen. Senest noen uker før midtveisvalg i begynnelsen av november spådde Morris, via sin talerstol på Fox News, at republikanerne lå an til å vinne så mange som 90-100 nye seter i Representantenes Hus. Når alt liv ennå ikke er slått ut av Morris’ prognosemakeri, har det således tre årsaker: 1) Republikanerne vant tross alt 65 seter. og da framstår en vill gjetning på 100 mest som en kuriositet; 2) Morris var faktisk tilknyttet en del vinnende kandidater som konsulent; og 3) Han er tross alt bare en TV-kommentator.

Men uansett om Morris’ fundamentale mangel på seriøsitet burde gjøre ham uegnet til å være politisk kommentator; i dag har han faktisk slumpet til å si noe som gir mening. Riktignok i form av en analyse som smaker av smisk med sin egen arbeidsgiver, men for blinde høner må slike tilfeldige hensyn være tillatt. Saken er altså den at Dick Morris har uttalt at ting tyder på at den republikanske primærvalgkampen i 2011 og 2012 kan komme til å forandre karakter sammenlignet med de foregående. I tradisjonell primærvalgtenkning veien til seier i de viktige tidlige nominasjonsvalgene – i Iowa, New Hampshire og South Carolina – vært en kombinasjon av lokale kampanjer med tett kontakt mellom kandidater og velgere, og deltagelse i nasjonale debatter. Morris mener den politiske arenaen for republikanske kandidater er i ferd med å flytte seg fra en slik en-til-en-orientert valgkamp til en valgkamp som i større grad enn før foregår foran kameraene hos hans egen arbeidsgiver, Fox News.

Det er ikke vanskelig å si seg enig i teorien. Den nylig avsluttede valgkampen ga mange eksempler på at republikanske kandidater bevisst valgte bort en bred mediestrategi med intervjuer og jakt på positiv dekning i mainstream-medier som NBC, CBS, New York Times og Washington Post, til fordel for en strategi hvor man hovedsakelig snakket med konservative medier, og da i særdeleshet Fox News. Etter at Rand Pauls senatskandidatur nesten gikk opp i flammer da han lot seg intervjue av den venstreorienterte talkshowvertinnen Rachel Maddow umiddelbart etter at han vant den republikanske nominasjonen, lærte Sharron Angle (Nevada) og Christine O’Donnell ganske raskt av erfaringen, og slo følge med Paul inn i det konservative ekkokammeret. Og i en republikansk primærvalgkamp gir det enda bedre mening: Hvorfor utsette deg selv for kritisk oppmerksomhet, når du istedet kan sitte bekvemt og svare på sympatisk vinklede spørsmål fra Fox News, med den bonuseffekt at det er den enkleste måten å nå flest mulig av de republikanerne som er mest sannsynlige primærvalgdeltagere?

Jeg vil ikke gå like langt som Morris i å si at en slik mediestrategi kan erstatte tradisjonell velgerpleie, men den kan i det minste være med på å styre både hvem som blir toneangivende i valgkampen, hvordan valgkampen foregår, og hvilke saker som blir definert som de viktigste. Og selv om kandidatene må gå bredere ut etter hvert, så er det liten tvil om Fox News og lignende konservative medier vil sitte på stor definisjonsmakt iallfall fram til faktiske stemmer skal avlegges.

Men dette er ikke den eneste grunnen til at 2012-nominasjonen har fått klengenavnet the Fox News primary. Faktum er nemlig at minst fire sannsynlige presidentkandidater – tidligere visepresidentkandidat Sarah Palin, tidligere guvernør og 2008-kandidat Mike Huckabee, tidligere speaker i Representantenes Hus, Newt Gingrich, og tidligere senator Rick Santorum – er på lønningslista til Fox News, i en eller annen kapasitet. Santorum og Gingrich fungerer som kommentatorer, Sarah Palin har en særlig framstående kommentator-rolle, og Huckabee har sitt eget politiske talkshow. Fra sine posisjoner har alle disse republikanske kandidatene unike muligheter til å presentere sitt politiske syn til potensielle velgere, men uten den eventuelle belastning det ville være å faktisk ta ansvar for dem. Seerne vet at de er tidligere politikere, men kan ikke forventes å vurdere deres analyser som noe som i bunn og grunn er prøveballonger for et framtidig presidentkandidatur.

Det er ikke første gang man kommer opp i slike journalistisk-etiske grensetilfeller, selvsagt. I 2008 ble faktisk repriser av TV-serien Lov og orden stoppet, fordi skuespilleren Fred Thompson var kandidat til den republikanske presidentnominasjonen, og TV-serien kunne oppfattes som politisk gratisreklamer. Den slags slipper antagelig Fox News-republikanerne, men det gjør også at de har insentiver til å vente så lenge som mulig med å trekke seg fra Fox-jobbene for å bli kandidater.

Hele denne argumentasjonen bygger imidlertid på at Fox News vil behandle dem annerledes og tøffere hvis de ikke lenge er Fox-lønnede meningsmakere, men politiske kandidater. Det er selvfølgelig slett ikke sikkert. Særlig hvis det er Dick Morris som trer inn i deres sted.

Kvifor mellomvalet er mindre viktig enn du trur

Når det er mogleg å overvurdere kor viktig tysdagens amerikanske mellomval er, skuldast det hovudsakleg to ting: For det første treng eit republikansk fleirtal i representanthuset og eit sterkt redusert fleirtal i Senatet ikkje å tyde at Barack Obama er på veg mot eit sikkert nederlag i 2012, sjølv om koservative kommentatorar seier at det er slik. Det hende ikkje med Ronald Reagan i 1984, sjølv om han fekk brutal medfart i 1982, og det skjedde ikkje med Bill Clinton i 1996, sjølv om partiet hans tapte fleirtalet i båe kongresskamra to år tidlegare. Den økonomiske situasjonen vil ha like mykje, om ikkje meir, å seie for korleis Obama klarer seg når han stiller til attval.

Den andre grunnen er imidlertid alvorlegare, fordi den handlar om den djupe politisk-kulturelle krisa Washington D.C er i. Traumet frå 2006 og 2008 pressa republikanarane opp i eit hjørne, og dei bestemte seg tidleg for å skyte seg ut derfrå, istadenfor å audmjukt be veljarane om høve til å byggje opp att tilliten til sitt eige politiske prosjekt. Så lenge ein aldri freista å få folket til å ha tillit til republikanske løysingsframlegg (i den grad dei fanst i det heile), var det mykje enklare – og artigare – å utnytte den uunngåelege misnøya som ville kome til syne i veljarmassen så snart kveitebrødsdagane til Obama var overstått. Og den beste måten å oppeldne denne misnøya på, var å nytte alle middel for å stogge presidentens agenda, utan å skjelne til om framlegga hans faktisk kunne gjere noko med dei sakene republikanarane sjølve sa låg dei på hjarta. Det er mest så eg tek meg i å beundre den republikanske leiarskapen for kor raskt dei skrudde av hykleri-detektoren og innførte nær total partidisplin:

• Då Obama la fram ei økonomisk stimuleringspakke for å dra økonomien ut av resesjonen, røysta alle bortsett frå tre republikanske senatorar imot. (Den eine, Pennsylvanias Arlen Specter, melde overgang til demokratane etter kort tid.)

• Den endelege helsereforma, som var eitt av dei mest konkrete tiltaka for å få det veksande langsiktige budsjettunderskotet under kontroll, og som dessutan oppfylde eit mål republikanarane alt hadde sagt seg prinsipielt samde i – ålmenn helseforsikring – vart vedteke utan republikanske røyster.

• Den grobotnen som helsereformdebatten hadde skapt for alvorstung retorikk om at Obama-administrasjonens vilje til å styre marknaden var “uamerikansk”, fekk si naturlege forløysing i at eit samla republikansk parti tok side for sine eigne finansieringskjelder på Wall Street, og mot reform, då finansreguleringsreforma vart vedteke.

• Då Obama ønskte å følgje opp ein republikansk idê om å setje ned ein kommisjon for å føreslå tiltak for å få kontroll med budsjettunderskotet, røysta tilmed republianarar som tidlegare hadde levert forslag om det same, imot framlegget. Alt for at Obama ikkje skulle få framstå som ein kunne samle demokratar og republikanarar om felles mål; alt for at republikanarane ikkje skulle tvingast til å ta medansvar for noko potensielt upopulært. Obama vart nøydd for å nedsetje kommisjonen på eige initiativ. Den ser for øvrig elles ut til å skreddarsy eit opplegg som passer republikanarane mykje betre enn demokratane, med større fokus på utgiftskutt enn på å auke inntektssida (t.d. gjennom å auka skattane).

Og no har eg berre nemnd saker kor Obama faktisk fekk gjennom noko likevel, trass i republikansk motstand. Det er tallause andre døme på saker som har vorte vedteke i Representanthuset, der demokratane har hatt eit komfortabelt fleirtal, har stogga i Senatet, fordi republikanske nyttar alle høve til å trenere. Visst har demokratane somme tider hatt problem med å halde sine eigne folk på line, men hovudproblemet med dagens politiske kultur i Washington er det punktet kor republikanarane si bastante motvilje mot alt som liknar på samarbeid stongar inn i senatsreglar skrivne for ei tid med langt betre samarbeidsklima. Med sine førtiein senatorar har republikanarane vore istand til å blokkere eitkvart demokratisk initiativ, så lenge partiet har vore samla imot det. Filibuster-regelen, som krev seksti røyster for å ta ei sak opp til avrøysting, var meint å skulle nyttast ved spesielle høve, men i hendene på dagens republikanske mindretalsleiing, er den istaden vorte ein reiskap for meir eller mindre total stillstand. Joda, demokratane var også ivrige etter å nytta filibusteren mot republikanarane etter at dei vann attende kongressen i 2006, men ikkje på langt nær i like stor grad som republikanarane i dag. Meir enn to hundre forslag som er vedteke i Representanthuset er seinare vorte stogga av trugsmålet om republikansk filibuster i Senatet. Og igjen; det er ikkje nødvendigvis fordi demokratane alltid vedtek ting som republikanarane er loddrett usamde i. (Den breie politiske samansetjinga av dagens demokratiske senatsgruppe – frå den særs konservative Ben Nelson frå Nebraska, til Californias Barbara Boxer – gjer at demokratane er langt opnare for republikanske idear enn den førre republikanske leiarskapen nokonsinne var.) Det er fordi republikanarane ikkje ser på det som ei prioritert oppgåve å bidra til politiske løysingar. Mindretalsleiar Mitch McConnell, senator frå Kentucky, har tilmed innrømma at hovudprioriteringa er å syte for at Obama ikkje vinn attval. Eller, som framståande republikanarar i Representanhuset har formulert det: Ingen kompromisser.

Dette, at kongressens verkemåte alt  no, med demokratane i fleirtal i båe kammer, gjer det vanskeleg å få vedteke noko som helst, er både eit argument for kvifor mellomvalet faktisk er viktig, og for kvifor det har vorte overdrive kor viktig det er. Den republikanske obstruksjonstaktikken burde ha gjort det tydeleg for einkvar at ein ikkje kan lata eit parti som lêt så gjennomskodelege partitaktiske omsynet gå føre nasjonens beste. Men den provar samstundes at lite kjem til å endre seg, sjølv om demokratane skulle vere istand til å utrette eit mindre politisk mirakel, og klamre seg til fleirtalet både i Representanthuset og i Senatet. Med mindre det skjer ei plutseleg oppmjuking i isfronten mellom partia, er det i praksis valet mellom demokratisk-kontrollert stillstand og regulær borgarkrig.

Når dette er dei mest sannsynlege scenaria, vert opningsdagen av den neste sesjonen truleg den aller viktigaste. Senatets fleirtalsleiar tek klubba og vedtek spelereglane for det komande året, og det skal veljast ny speaker – ein slags president – i Representanthuset. Desse vala er viktige, fordi det partiet som har fleirtal her, ôg får makta over komiteane, kor den eigentleg politikkutviklinga går føre seg. Dersom republikanarane tek over fleirtalet ein eller båe stader, kan vi vente oss endelause høyringar og parlamentariske sabotasjeaksjonar innretta på å legge siste rest av Obama-administrasjonens gjennomføringsevne i jorda. Kandidatar som er avhengige av tea party-rørsla sine røyster har allereie byrja tale høgt om å tvinge fram ei budsjettkrise for å syne at ein meiner alvor med å gjennomføre budsjettkutt, og den liberale kommentatoren Jonathan Chait har spådd at republikanarane sitt forhold til Obama no er så bittert at dei uansett kjem til å freiste å stille han for riksrett ($), truleg etter at han eventuelt har vunne attval. Det er brei semje om at republikanarane sin framprovoserte budsjettkonfrontasjon i 1995 hjelpte Bill Clinton til attval, men uansett korleis polariseringa slår ut partitaktisk, seier desse signala mykje om kor mykje (eller lite) vi har i vente dersom republikanarane tek over.

Og kommentatorkorpset er nær samrøystes om at partiet i alle høve kjem til å overta fleirtalet i Huset. Dei fleste spådommar peikar i retninga av at dei kan vinne mellom 50 og 65 sete som idag er halde av demokratar, langt fleire enn dei 39 seta som utgjer dagens demokratiske fleirtalsmargin. Vegen til senatsfleirtal er rett nok meir kronglete – dei treng å vinne ti sete som idag er haldne av demokratar – men heller ikkje det er umogleg, dersom eit bølgjeval er på veg. Poenget står uansett att: Når det er grunn til å åtvare mot å overdrive tydinga av ein republikansk valsiger, er det ikkje fordi dette ikkje er høgst lite ønskjeleg. Det er fordi republikanarane har altfor stor innverknad allereie idag – med demokratisk fleirtal.