Enhedslistens første feilskjær?

Mye tyder på at den danske sentrum-venstre-regjeringas støtteparti, det venstreradikale Enhedslisten, denne uka begikk sitt første feilskjær på årevis. Oppslutningen har vært et sted mellom jevnt stigende og aldeles eksplosiv i takt med at hovedkonkurrenten Socialistisk Folkeparti har lagt seg på en mer kompromissorientert linje i og utafor regjering. Handlingsrommet til venstre har økt, og partiets dyktige talskvinne Johanne Schmidt-Nielsen har effektivt etablert partiet som venstresidas hissige men konstruktive sosiale samvittighet. Prinsippet bak prioriteringene har vært enkelt å forstå, om ikke alltid like lett å håndheve: Enhedslisten stemmer enhver forbedring, og imot enhver forverring.

I fagbevegelsen har det derfor skapt forundring og fortvilelse at Enhedslisten brøt statsbudsjettforhandlingene med Socialdemokraterne, Socialistisk Folkeparti og det liberale Radikale Venstre. Resultatet ble at regjeringa inngikk budsjettforlik med hovedrivalen Venstre og Det Konservative Folkeparti. Etter et uvanlig forhandlingsforløp hvor regjeringa gikk til det skritt å lekke sitt eget tilbud til Enhedslisten, kom det fram at støttepartiet lå an til å få gjennomslag for en dobling av fagforeningsfradraget, nye tiltak mot sosial dumping, og mer penger til skole, eldreomsorg og klimatiltak. I slike forhandlinger vil det alltid være motstridende meninger om hvem og hva som utløste et brudd, men Enhedslisten kunne tilsynelatende ikke akseptere at penger avsatt til å sikre eldre rett å dusje to ganger i uka ikke ble fastsatt ved forskrift, men istedet lagt inn i økte generelle bevilgninger til kommunene.

Det siste er naturligvis en reell problemstilling, men kritikere på venstresida spør om det var riktig av Enhedslisten å ta et brudd på disponeringen av pengene, når summen uansett var oppnådd. I regjeringas forlik med den borgerlige opposisjonen ble de andre av Enhedslistens potensielle seire reversert, og på toppen kom nye skattelettelser til næringslivet.

Det er ikke helt godt å si hvorfor Enhedslisten ikke grep sjansen, men noen mulige forklaringer finnes. For det første kan det naturligvis tenkes at partiet undervurderte regjeringas vilje til å sikre budsjettflertall uten dem. SF har blødd velgere i regjering, og ville nok veldig gjerne dratt i land en avtale internt på venstresida. I så tilfelle gamblet Enhedslisten, og tapte. Videre er det verdt å ta Enhedslistens organisering og status som støtteparti med i vurderingen. Selv om oppslutningen har økt, har store deler av partiet følt at det blir dårlig behandlet av regjeringspartiene. Enhedslistens venstreopposisjon er misfornøyd med gjennomslaget i tidligere forlik, og man fornemmer dessuten, ikke uten en viss rett, at regjeringa når som helst kan komme til å vende dem ryggen og inngå avtaler med de borgerlige. Enhedslisten har trukketseg fra rollen som støtteparti tidligere, og det at partiets sentralstyre har mulighet til å sette klare betingelser for folketingsgruppas handlingsrom, kan ha medvirket til den hardere forhandlingstaktikken overfor regjeringa.

 

Til slutt kan det også tenkes at saken med de eldre vilkår ganske enkelt var en slik sak hvor Enhedslistens prioriteringer, en økende mistro til regjeringas gjennomføringsvilje, og endringer i dansk politisk kultur sammenfaller. Presset for lovfesting og fokuset på tydelige enkeltsaker minner endel om innstillingen hos den forrige regjeringens støtteparti, Dansk Folkeparti. Det gjelder ikke bare fordi DF i likhet med Enhedslisten ga eldrepolitikk høy prioritet, men ønsket om å forsikre seg mot at avtaleteksten ikke kunne tillempes av regjeringa i gjennomføringsfasen. For DF var dette ofte en sentral problemstilling når de krevde innstramninger i asyl- og flyktningpolitikken, mens Enhedslisten har smertelige erfaringer med at kompromisser med regjeringa om dagpengereformer kan vise seg å være mindre tydelige enn det som opprinnelig var forutsatt.

Men selv om frustrasjonen over Enhedslistens manøver er til å ta og føle på i enkelte miljøer, er det likevel ikke sikkert at partiet taper oppslutning på beslutningen på kort sikt. Noen velgere vil ganske sikkert hovedsakelig få med seg at Socialdemokraterne og SF inngår nok en avtale med de borgerlige, og nå står Enhedslisten dessuten friere til å fortsette kritikken mot regjeringas svært moderate kurs. Det kan det være gode grunner til, men det spørs om ikke Enhedslisten nettopp forspilte en mulighet til å oppnå en budsjettavtale som samlet sett inneholdt flere forbedringer enn forverringer. Det ser iallfall ut til å være herskende oppfatningen i fagbevegelsen.

En varslet krise

Den danske folkeskolen ble rammet av en lenge varslet lockout fra og med tirsdag denne uka, etter at lærerforbundet og Kommunernes Landsforening ikke ble enige om en ny nasjonal overenskomst. Resultatet er altså at lærerne nektes å gå på jobb, mens elever og foreldre må forsøke å få en helt ny hverdag til å henge sammen.

Annette Vilhelmsen kan ikke vinne

I ettertid er det lett å si at signalene var tydelige allerede i oktober ifjor, da to tredjedeler av SFs medlemmer i en uravstemning foretrakk den venstreorienterte folketingspolitikeren Annette Vilhelmsen foran den pragmatiske helseminister Astrid Krag som ny partileder etter Villy Søvndal. Vilhelmsens overveldende seiersmargin hadde ikke nødvendigvis bare med et vinnende vesen å gjøre. Venstresida i SF lette lenge etter en samlende kandidat, og det var ikke gitt at det skulle være Vilhelmsen.

Det røde i «rød blokk»

Da valgryktene svirret som verst i midten av mai, skreiv vi at en framtidig regjering av Socialdemokraterne og Socialistisk Folkeparti kunne få forspilt endel av sitt momentum ved at den ble innsatt mer basert på økende oppslutning om støttepartiene Det Radikale Venstre og Enhedslisten, enn på egen framgang. Selv om mye annet i den artikkelen kan vise seg å ha tvilsom holdbarhet – det er for eksempel ikke lenger så mye som tyder på at De Radikale ikke ønsker å gå inn i en ny regjering, selv om det er en viss skepsis til SF på grunnplanet – har den hovedtendensen bare forsterket seg siden.

Her er Villy

Ikke før hadde vi rukket å advare Villy Søvndal mot å gå i ett med tapeten i valgkampinnspurten, før SF-lederen gikk hen og trakk opp noen riktig skarpe kontraster til koalisjonspartner Socialdemokraterne. Det kan ha vært nødvendig overfor egne kjernevelgere, men kan samtidig ha gitt de borgerlige, og særlig Dansk Folkeparti, en anledning til uprovosert å trekke innvandringskortet inn i valgkampen.

Villy Søvndal og stilleleken

Når avisa Politikens politiske redaktør Mette Østergaard for noen dager siden spådde at de to statsministerkandidatene snart måtte tre i karakter for ikke å overlate hele scenen til parløpet mellom De Radikales Margrete Vestager og De Konservatives Lars Barfoed, tenkte hun selvfølgelig på Lars Løkke Rasmussen (V) og Helle Thorning-Schmidt (S). I følge Østergaard har Løkke det mer travelt enn Thorning, ganske enkelt fordi Thorning ligger an til å vinne. Hun har ikke like mye å tjene på å utfordre valgkampens skjeve, men tilsynelatende uungåelig gang mot et regjeringsskifte. Men poenget består likevel. Med Enhedslisten og De Radikales markante framgang, er maktbalansen innad i rød blokk i ferd med å forskyves bort fra Thorning og hennes makker i kampen om makten, SFs Villy Søvndal.

Hvilken regjering får Danmark?

Noe må åpenbart ha gått galt i den borgerlige leir. Iallfall lød en av overskriftene på Berlingske Tidendes nettutgave mandag kveld slik: «Løkke har respekt for Dansk Folkeparti«. Det skulle da ellers bare mangle; partiet har støttet den borgerlig-liberale regjeringen i tykt og tynt i ti år, nå senest gjennom en tidligpensjonsreform som virkelig smertet dem. Hvordan oppsto det en situasjon hvor statsminister Lars Løkke Rasmussen (V) måtte rykke ut med slike selvfølgeligheter?

Blokkpolitikk i oppløsning

Enhver med kjennskap til dansk politikk vet at det er risikabelt å erklære noe for stendødt (bare spør tidligere statsminister Poul Schlüter!), men hvis vi skal unngå skråsikkerhet kan vi i det minste si at det ser ut som om den rigide blokkpolitikken fra de siste ti åras borgerlige flertall synger på siste verset. Såpass forstår vi, etter at Det Konservative Folkepartis partileder Lars Barfoed og Det Radikales Venstres ditto, Margrete Vestager, i søndagens Berlingske Tidende ga hverandre hånden på at det skal være slutt på smale forhandlinger og -flertall for regjeringens budsjettforslag.

Løkkes etterlønnsreform er i havn. Hvordan skal opposisjonen svare?

Statsminister Lars Løkke Rasmussen (V) fikk sin etterlengtede reform av den danske tidligpensjonsordningen (etterlønnen), og tok dermed et langt steg nærmere å oppfylle sparekravene i sin egen 2020-plan for gjenopprettelse av balansen i dansk økonomien. Det er et fornemt stykke politisk håndverk å få Venstre, Det Konservative Folkeparti, Dansk Folkeparti og Det Radikale Venstre til å trekke i samme retning i dette spørsmålet, særlig ettersom DF gikk inn i forhandlingene med hardnakket motstand mot svekkelser av ordningen. Denne rosen gjelder selv om jeg, av både politisk-substansielle og valgtaktiske årsaker, helst hadde sett at forhandlingene hadde brutt sammen. Når de nå har lykkes, stiller de store krav til hvordan opposisjonslederne i Socialdemokraterne og Socialistisk Folkeparti skal gripe saken an, hvis de ikke vil ende i en spagat som forvirrer velgerne og hardner samarbeidsklimaet på sentrum-venstresiden.

Venstrefløyen tvunget til å legge fram plan B

Uavhengig av om man mener at de kun gjør det situasjonen etter hvert krevde av dem, så spiller Socialdemokraterne og SF høyt, når de nå likevel åpner for forhandlinger om endringer i tidligpensjonen (etterlønnen), dersom det etter valget er flertall både for både etterlønnsreform og en ny regjering. Så seint som for en uke siden skrev vi at en slik snuoperasjon virket nesten umulig. Til det antok vi at særlig Socialdemokraternes nære historie på feltet simpelthen var for smertefull. Statsminister Poul Nyrup Rasmussens (S) garanti mot etterlønnsreform ved valget i 1998 ble brutt ved første anledning, og velgerne tilga aldri løftebruddet. Nå satser venstreblokkens statsministerkandidat Helle Thorning-Schmidt (S) altså på at historien ikke vil gjenta seg. Og skulle hun i verste fall havne i samme situasjon som Nyrup, har hun i det minste sagt ifra på forhånd.