Der hjertet banker

Danmarks statsminister Helle Thorning-Schmidt har hentet vannslangen for å pleie dehydrerte og desidert brannfarlige gressrøtter i Socialdemokraterne, etter at finansminister Bjarne Corydon, ofte omtalt som «Blå Bjarne», for noen dager siden hevdet at det var gammeldags å oppfatte S som et venstrefløysparti. Nå heter det fra partitoppen at «hjertet» i partiets politikk ligger til venstre. Men løsningene på Danmarks økonomiske problemer skal uansett finnes til høyre i folketingssalen.

Når Bjarne bærer ved

Regjeringsmakten ble ikke redningen for danske sosialdemokrater utslitt av flere tiårs fløystrider. Rett nok holder Helle Thorning-Schmidt foreløpig sammen ikke bare på regjeringen, men også på sitt parti i møtet med massiv kritikk mot velferdsinnstramminger og skattelettelser til næringslivet, men det bærer klart preg av å være en dyd av nødvendighet og rådløshet i den interne opposisjonen.

Har Helle Thorning et eget prosjekt?

Det later til å bli en helvetesvår for Danmarks sosialdemokratiske statsminister Helle Thorning Schmidt. En slik vår hvor den eneste trøsten er at hun tross alt er statsminister, og selv kan bestemme når hun vil utskrive nyvalg. Spør du regjeringspartiene Socialdemokraterne, Socialistisk Folkeparti og Det Radikale Venstre hvordan de selv synes det går, vil de formodentlig innrømme at situasjonen for tiden ikke ser altfor lys ut, men at regjeringen ikke har annet valg enn å fortsette den kursen den har lagt, ved å møysommelig rydde opp i det økonomiske rotet den ble etterlatt av et tiårig borgerlig styre, først under Anders Fogh Rasmussen og deretter under Lars Løkke Rasmussen (begge fra Venstre).

Er det verdt det for Helle Thorning å bli statsminister?

Det gjør direkte vondt å se hvordan Det Radikale Venstre har klart å avspore valgkampen for Socialdemokraterne og Socialistisk Folkeparti. Her burde jeg sikkert ta et steg tilbake, trekke pusten dypt et par-tre ganger, og minne meg selv på at regjeringspartiene og Dansk Folkeparti ennå ikke er enige med De Radikale om en ny velferdsavtale. Men det føles uunngåelig. De Radikales selvforståelse som økonomisk ansvarlig sentrumsparti masseres av både lederskribenter og borgerlige politikere, samtidig som de vet at det ikke er dem, men S og SF som må ta velgerstøyten når avtalen til slutt kommer i havn. Da hjelper det selvsagt også at jeg tviler sterkt på at det de siste månedene på noe tidspunkt egentlig har vært De Radikales mål å gå inn i en ny regjering med S og SF. Det er nok for seint å skifte side, men det er langt fra for seint å vise at R kan være et like kravstort støtteparti for venstresida som DF har vært for de borgerlige.