Lars Løkkes Gordon Brown-øyeblikk?

Jeg var en av mange som ble oppriktig overrasket over at Danmarks statsminister Lars Løkke Rasmussen (V) ikke benyttet anledningen til å utskrive folketingsvalg da han, stikk imot alle spådommer, klarte å riste løs Det Radikale Venstre fra opposisjonsblokken og inngå forlik om svekkelse av etterlønnen. Jo visst, Dansk Folkeparti kunne risikere en smekk fra velgerne, men her hadde regjeringen, som så lenge hadde sett ut som om den bare ventet tålmodig på et uunngåelig valgnederlag, endelig klart å gjenvinne den politiske dagsordenen, og det endatil med borgerlig politikk. Både Venstre og De Konservative hadde en seier under beltet som kunne brukes til å piske ned kritikken fra høyre, representert ved et lenge høytsurfende Liberal Alliance. Alt så klappet og klart ut. Men det kom ikke noe folketingsvalg. Var det et feilvurdering fra Lars Løkke?

Løkkes etterlønnsreform er i havn. Hvordan skal opposisjonen svare?

Statsminister Lars Løkke Rasmussen (V) fikk sin etterlengtede reform av den danske tidligpensjonsordningen (etterlønnen), og tok dermed et langt steg nærmere å oppfylle sparekravene i sin egen 2020-plan for gjenopprettelse av balansen i dansk økonomien. Det er et fornemt stykke politisk håndverk å få Venstre, Det Konservative Folkeparti, Dansk Folkeparti og Det Radikale Venstre til å trekke i samme retning i dette spørsmålet, særlig ettersom DF gikk inn i forhandlingene med hardnakket motstand mot svekkelser av ordningen. Denne rosen gjelder selv om jeg, av både politisk-substansielle og valgtaktiske årsaker, helst hadde sett at forhandlingene hadde brutt sammen. Når de nå har lykkes, stiller de store krav til hvordan opposisjonslederne i Socialdemokraterne og Socialistisk Folkeparti skal gripe saken an, hvis de ikke vil ende i en spagat som forvirrer velgerne og hardner samarbeidsklimaet på sentrum-venstresiden.

Er det verdt det for Helle Thorning å bli statsminister?

Det gjør direkte vondt å se hvordan Det Radikale Venstre har klart å avspore valgkampen for Socialdemokraterne og Socialistisk Folkeparti. Her burde jeg sikkert ta et steg tilbake, trekke pusten dypt et par-tre ganger, og minne meg selv på at regjeringspartiene og Dansk Folkeparti ennå ikke er enige med De Radikale om en ny velferdsavtale. Men det føles uunngåelig. De Radikales selvforståelse som økonomisk ansvarlig sentrumsparti masseres av både lederskribenter og borgerlige politikere, samtidig som de vet at det ikke er dem, men S og SF som må ta velgerstøyten når avtalen til slutt kommer i havn. Da hjelper det selvsagt også at jeg tviler sterkt på at det de siste månedene på noe tidspunkt egentlig har vært De Radikales mål å gå inn i en ny regjering med S og SF. Det er nok for seint å skifte side, men det er langt fra for seint å vise at R kan være et like kravstort støtteparti for venstresida som DF har vært for de borgerlige.

Full krig i rød blokk

Vi har siden nyttår brukt flere tusen ord på å beskrive strategiske bommerter fra dansk borgerlighet, og høylytt spekulert i om situasjonen i det hele tatt sto til å redde for statsminister Lars Løkke Rasmussen. Dansk Folkepartis tydelige motstand så ut til å parkere reformen av tidligpensjonen (etterlønnen), som var kjernen i hele regjeringens økonomiske gjenopprettingsplan, samtidig som personalpolitikk i både Venstre og Det Konservative Folkparti langsomt kvalte det momentumet regjeringsblokken så ut til å få av statsministerens djerve nyttårstale.

Men, som vi også har påpekt på denne plass, har det de siste ukene kommet betydelig grus i opposisjonens ellers velsmurte maskineri. Socialdemokraterne og Socialistisk Folkeparti har med viten og vilje bundet seg til hverandre i tro på at velgerne ville omfavne et hvert initiativ for å skiftet ut den borgerlige regjeringen. Den samme kalkuleringen har ligget bak forholdet til Det Radikale Venstre. Store deler av grasrota hos Socialdemokraternes sosialliberale regjeringspartner fra 1990-årene får frysninger av tanken på et tett samarbeid med SF, men de får samtidig gledesgrøsninger av utsiktene til ikke bare å parkere DF og den forhatte kontraktpolitikken, men også å gjennomføre en ny redningsoperasjon for dansk økonomi. Partiets selvforståelse er dypt preget av rollen som økonomisk bodyguard for den konservative Schlüter-regjeringen i 1980-årene, og R vet av erfaring at trange tider gir større åpninger for partiets ønskede velferdsreformer.

Problemet er bare at hensynet til regjeringsskifte og økonomisk reformpolitikk er vanskelig å balansere. De Radikale har nærmest gjort avskaffelse av tidligpensjonen til et hjertebarn, men det er et stikk dypt i hjerterøttene på Socialdemokraterne og SF. Det hadde likevel ikke trengt å være så giftig for drømmen om en ny regjeringen, om ikke Lars Løkke hadde insistert på at akkurat nå var tiden til å gjøre opp med den skjøre velferdspolitiske konsensusen fra 2006. Dengang var både De Radikale og Socialdemokraterne med den borgerlige blokken på et forlik som blant annet framrykket høyere pensjonsalder, mens i denne omgang er det kun De Radikale som vil være med. S og SF har i månedsvis forberedt seg på å gjøre den forestående valgkampen til et slag om høyresidens ofring av velferdsstaten. At De Radikale hadde samme holdning som regjeringen til spørsmålet kompliserte selvsagt argumentet en smule, men så lenge partiet insisterte på å peke på S-leder Helle Thorning-Schmidt som statsminister, og meningsmålingene uansett viste klart sentrum-venstre-flertall, var det en motsetning til å leve med, for begge parter.

Det er nå forandret. Motsetningen er blitt tilnærmet ulevelig, og det klare flertallet er borte som dugg for sola. Vel er det ikke mer enn en uke siden en måling for avisa Politiken fikk avisas politiske redaktør Mette Østergaard til å avskrive muligheten for et folketingsvalg før sommeren, men senere i uka ble det klart for alle at så lenge regjeringen mente alvor med å tilby De Radikale etterlønnsreform som premie for inngå velferdsforlik uten Socialdemokraterne på laget, fikk pipa en annen lyd. Og nå gir meningsmålingene også et annet bilde.

Paradokset, for et parti som i alle fall i utgangspunktet ønsker regjeringsskifte, er at det først og fremst er regjeringen som tjener på forhandlingene med De Radikale. For første gang på lang tid minsker gapet mellom de to blokkene, og samtidig har regjeringspartiene endelig lyktes i å utstille de store uenighetene internt i rød blokk. Før forhandlingene tok helgepause antok de fleste kommentatorer at De Radikale ville inngå et begrenset forlik med regjeringen for å avskaffe etterlønnen, og at statsministeren deretter ville utskrive nyvalg for å innkassere svekkelsen av opposisjonens enhet.

Jeg vet ikke om det er så enkelt – vi vet ennå ikke sikkert om De Radikale til slutt går for en avtale – men et slikt utfall kan vanskelig love godt for opposisjonen. Hvis De Radikale etter en valgseier for sentrum-venstre binder seg til sammen med de borgerlige å stemme igjennom fundamentet for en økonomisk politikk som Socialdemokraterne og SF er loddrett imot, er det vanskelig å forstå hvordan en ny regjering i det hele tatt kan stables på beina. Danmark har en tradisjon for regjeringer som tåler å bli overkjørt av Folketinget – De Radikale var selv med på å føre en alternativ utenrikspolitikk sammen med venstresida i 1980-årene, men den økonomiske politikken er noe langt mer alvorlig.

Derfor er det også tilløp til panikk hos Socialdemokraterne og SF. SFs gruppeleder Ole Sohn anser De Radikales fraternisering med de borgerlige som et endelig, negativt svar på forespørselen om partiet vil gå inn i en ny regjering, men det er uklart hva han kan gjøre for å få De Radikale igjen til å sette enhet i opposisjonen foran selvhevdelse. Det bør være uaktuelt for S og SF å fire på etterlønnsmotstanden – ikke minst ettersom Socialdemokraterne langt på vei tapte 2001-valget på brutte løfter om ikke å røre etterlønnen – men De Radikale virker for øyeblikket utelukkende interessert i sin egen overlevelse. Ikke ulikt som når De Konservative stadig tar opp skattelettelser som Venstre er imot, og som skaper usikkerhet om regjeringas linje, kan R ha kommet til et punkt hvor den eventuelle velgergevinsten på etterlønnsreform blir viktigere enn regjeringsskifte. Særlig ettersom det er radikal kjernepolitikk som er i spill.

Bortsett fra usikkerheten den er dømt til å skape, blir en slik vurdering lettere å få forstå hvis vi legger til grunn at det viktigste for De Radikale ikke nødvendigvis har vært å komme i regjering selv. Erfaringene med ti års borgerlig styre tilsier at det ligger stor makt i å være parlamentarisk støtteparti for en regjering. Liberal Alliance har allerede vist til Dansk Folkepartis forhandlingsevne overfor regjeringen som argumentet for hvorfor de heller vil være på vippen enn å tre inn i regjeringen, og Politiken siterer en avisredaktør med sympati for De Radikale på noe av det samme: «Vi kan sagtens leve med ikke at være i regering.. Man har mere indflydelse ved at stå udenfor.» Det stemmer kanskje, men det reduserer sanksjonsmulighetene for Socialdemokraterne og SF betydelig. Dette er uansett ikke tiden for å trekke bastante konklusjoner, ettersom statsministeren fort kan benytte sitt ukenlige pressemøte førstkommende tirsdag til å trykke på valgknappen.

To utfordringer for den danske opposisjonen

Meningsmålingene svinger, men i all hovedsak har den danske opposisjonen hatt flertall over lang tid. Men det betyr ikke at de kan føle seg sikre på valgseier når folketingsvalget utskrives, senest i november. Det er ikke første gang Socialdemokraterne opplever gode målinger et stykke før et valg – i 2004 var partiet igjen størst, men statsministerkandidat Mogens Lykketoft måtte se seg klart slått av Anders Fogh Rasmussens Venstre i valget tidlig året etter. Likeledes har oppslutningen om Socialistisk Folkeparti til tider minnet litt om den som ble SV til del mens det ennå var lenge igjen til stortingsvalget i 2005. SF profitterte lenge på misnøyen med Socialdemokraterne, og begynte samtidig å legge sin politikk inn mot sentrum, for å gjøre samarbeidsklimaet bedre på venstrefløyen. Det har nok gjort dem mer styringsdyktige etter parametrene til ledersidene i de store avisene, men framgangen har etter hvert stoppet opp.

Til sist er sentrum-venstre-alliansen avhengig av to småpartier med sterkt varierende oppslutning. Det Radikale Venstre, et liberalt sentrumsparti som ligger til venstre i verdipolitikk og til høyre i skatte- og velferdspolitikk, har slitt med konkurransen særlig fra høyre etter en kort glansperiode under kulturkampens velmaktsdager. Trusselen fra utbryterne i Liberal Alliance – som også føles av regjeringspartiene Venstre og Det Konservative Folkeparti – har tvunget De Radikale til å blankpusse profilen på innvandrings- og skattefeltet, hvilket har økt avstanden til Socialdemokraterne og SF, uten å gi ekstra uttelling i meningsmålingene. Og til slutt er det Enhedslisten, et reformert kommunistparti som ved alle valg kjemper mot sperregrensa, selv om den er på beskjedne to prosent. Forholdene burde ligge til rette for at Enhedslisten kan stjele velgere som er misfornøyde med SFs høyredreining, og partiet har til tider hatt større avstand til sperregrensa enn vanlig. Men sannsynligvis vil alle disse partiene, med alle sine motstridende synspunkter og strategiske hensyn, være avgjørende for å sikre et nytt flertall.

Fordi statsministeren i prinsippet kan trykke på valgknappen hvilken dag som helst, har valgkampen allerede vært i høygir i lang tid. Vi så det senest i forrige uke, da De Konservatives nykronede partileder, Lars Barfoed, åpnet for en folkeavstemning om Danmarks EU-forbehold før folketingsvalget. Det var ikke til å ta feil av; forslaget var ikke fremmet fordi Danmarks forhold til EU ville lide under at forbeholdene blir stående ennå en tid. Det var motivert av innenrikspolitiske hensyn. De Radikale og Socialdemokraterne er begge for å innføre euroen, mens SF sitter på gjerdet. For å bygge bro over denne uenigheten, har S og SF derfor blitt enige om at kun justis- og forsvarsforbeholdet skal til folkeavstemning under en ny regjering, mens euroforbeholdet legges på vent. De Konservatives intensjon var å vise fram den interne uenigheten i opposisjonen om en viktig sak, og Venstres EU-parlamentariker Morten Løkkegaard var faktisk ærlig nok til å innrømme det. Jeg nekter å tro at regjeringen vil risikere en folkeavstemning så tett opptil folketingsvalget, men saken er symptomatisk for styrkeforholdet mellom regjeringsblokken og opposisjonen. Regjeringens egne initiativer fenger ikke velgerne, og de kan neppe vinne valget på dem. Da må det istedet handle om å få velgerne til å frykte alternativet. Usikkerheten må sås.

I så henseende har regjeringen faktisk hatt et par brukbare måneder etter nyttår. Det er bare det at de foreløpig har skuslet bort enhver mulighet til å nagle opposisjonen til dens indre motsetninger. Først var det regjeringens forslag om avvikling av tidligpensjonen (efterlønnen). Dette har vært en borgerlig merkesak i mange år, men så lenge Venstre måtte posisjonere seg som statsbærende parti, kviet de seg for å røre velferdsstaten. Etter å ha sittet ved makten i ti år, vært igjennom et statsministerskifte og ha opplevd betydelig regjeringsslitasje, bestemte så Lars Løkke Rasmussen seg for at nyttårstalen var tiden for å gjenreise denne borgerlige merkesaken. Etter dette kom interne problemer hos De Konservative – utenriksminister Lene Espersen ble regelrett kastet som partileder, og parlamentarisk leder Henriette Kjær hadde rot i privatøkonomien – men Løkke hadde ikke bare borgerlige velgere i tankene når han løftet etterlønnsreformen på nytt. Han visste selvsagt også at dette var en sak med stor sprengkraft på sentrum-venstre. Etterlønnsreform er totalt uaktuelt for Socialdemokraterne, som har brent seg på spørsmålet før. Velgergarantien fra folketingsvalgkampen i 1998 om ikke å røre etterlønnen får idag mye av skylda for partiets dårlige valg i 2001, ettersom statsminister Poul Nyrup Rasmussen (S) i budsjettforhandlinger med De Konservative gikk med på nettopp å forringe etterlønnen. Socialdemokraterne er meget bevisste på at noe slikt ikke må skje igjen, og parlamentarisk leder Henrik Sass Larsen har sågar sagt at etterlønnsreform skjer over hans lik.

Men dette er sure toner for De Radikale. Partiets selvforståelse er stadig sterkt farget av å ha vært parlamentarisk garantist for den konservative Schlüter-regjeringens økonomiske hestekur i 1980-årene, og innrettingen av etterlønnsreformen – at det skal lønne seg å arbeide – er også skreddersydd for De Radikale. Nedgangstidene i dansk økonomi krever at man sparer 15 milliarder kroner på mellomlang sikt, og De Radikale er enig med regjeringen i at hovedbesparelsen bør komme via etterlønnsreform. Med så stort sprik i opposisjonen, var det faktisk ventet at Løkke med nyttårstalen gjorde seg klar til å ta et folketingsvalg på etterlønnsreformen, men så kom altså interne problemer i veien. Imidlertid har De Radikale, som peker på Socialdemokraternes Helle Thorning-Schmidt som statsminister, men ikke gir inntrykk av å ville gå inn i regjering med med S og SF, nå om nødvendig åpnet for å inngå etterlønnsforlik med Venstre, Dansk Folkeparti og De Konservative, uten at S og SF er med. Det er så viktig for De Radikale å markere sin versjon av økonomisk ansvarlighet – utvilsomt presset fram av Liberal Alliances frieri til velgerne deres – at den interne disiplinen i opposisjonen slår sprekker. Det er er uvanlig at Socialdemokraterne står utenfor velferdsforlik av denne typen, og hvis Løkke lykkes i å løsrive De Radikale fra S og SF i denne saken, vil han få mye enklere spill når han hevder at opposisjonen ikke klarer å stable på beina en styringsdyktig politikk.

De Radikale spiller også en nøkkelrolle i den andre av opposisjonens to store problemsaker, arbeidstidsreform. Socialdemokraterne og SFs svar på spørsmålet om hvor de skal hente de omtalte 15 milliardene fra, ble framlagt i strategien Fair løsning, og består av tre elementer; framrykking av vekststimulerende investeringer, økninger i utvalgte skatter og avgifter; og et forslag om at alle arbeidstagere skal arbeide en time mer i uka i gjennomsnitt. De Radikale har hele tiden vært skeptiske til denne planen, først og fremst fordi den undergraver behovet for etterlønnsreform, men den største utfordringen er måten den er organisert på. Det kan meget vel hende at det går an å spare 15 milliarder på denne måten, men planen kan uansett ikke konkretiseres før etter valget. Makten over arbeidstidsspørsmål ligger hos partene i arbeidslivet, og dansk LO har i utgangspunktet uttrykt forståelse for planen. For noen uker siden gikk imidlertid LO-leder Harald Børsting ut og sådde tvil om LOs lojalitet til Fair løsning.

Så lenge arbeidsledigheten er så høy, vil det bli vanskelig å overbevise LOs medlemmer at de skal gå med på arbeidstidsreform, advarte LO-bossen. Han fikk ganske raskt følge av Helle Thorning-Schmidt, som lovet at det også fantes andre måter å øke statens inntekter på, uten å konkretisere hva hun mente. Midt i dette står De Radikale, med sin lunkne støtte til Fair løsning alt i utgangspunktet. Partiet har faktisk, på tross av sin økonomiske politikk, hatt et ganske godt forhold til fagbevegelsen, men det kan nok uroe noen radikale partifolk at forholdet mellom LO og partiene på venstrefløyen nå ser ut til å være tettere enn på lenge. Det skaper en ekstra maktfaktor i en eventuell ny regjering, og denne gangen har ikke De Radikale engang signalisert at de vil ha hånda på rattet innenfor regjeringskorridorene. Samtidig har Harald Børstings utspill gitt ammunisjon til borgerlige kritikere, som allerede i et år har forsøkt å hevde at S-SF-planen ikke henger sammen, men uten særlig hell. Særlig i konkurranse med partier til høyre for seg, er De Radikale nødt til å balansere mellom ønsket om en ny regjering – som i ikke ubetydelig grad handler om å få luftet ut Venstre og De Konservatives styringsarroganse – og det kompliserende faktum at De Radikale i de mest framstående sakene på den innenrikspolitiske dagsordenen faktisk står nærmere regjeringspartiene enn Socialdemokraterne og SF.

De Radikale har bundet seg for tett til venstrefløyen over for lang tid til å gjennomføre et linjeskifte før et valg, men ikke ulikt situasjonen for De Konservative, kan svake meningsmålinger tvinge partiet til å sette sin egen vekst og overlevelse over hensynet til et styringsdyktig flertall etter valget. I beste fall kan De Radikale fange opp skeptiske sentrumsvelgere samtidig som Socialdemokraterne og SF broderlig deler velgerne som vil ha en ny regjering for enhver pris, slik at totalsummen blir et nytt flertall. Men hvis De Radikale, i desperasjon over en vanskelig skvis, bestemmer seg for sak-til-sak-samarbeid med regjeringen i tunge symbolsaker, kan resultatet bli velgerforvirring. Det tjener de borgerlige på.

Uka som beseglet Lene Espersens skjebne?

Danmark skal igjennom et folketingsvalg innen november, og etter at statsminister Lars Løkke Rasmussen (Venstre) fyrte av startskuddet for en reform av danskenes tidligpensjonsordning (heretter etterlønnen) i nyttårstalen, har kommentariatet begynt å summe om at valget kan komme allerede til våren. Hadde du spurt meg for bare noen dager siden, ville jeg sagt at nettopp disse to faktorene mer eller mindre garanterte at Venstres regjeringspartner Det Konservative Folkeparti (K) ville gå til valg med utenriksminister Lene Espersen som partileder og frontfigur. Nå får jeg en stigende følelse av at det er motsatt. Ikke bare har presentasjonen av etterlønnsreformen – som går ut på å avskaffe tidligpensjonsordningen for alle under førtifem – vært amatørmessig håndtert fra K-ledelsens side; i stedet for å bli Lene Espersens redningsplanke, kan nærheten til folketingsvalget nå i stedet bli et selvstendig argument for å skifte leder nå heller enn senere.

Det skulle jo ikke ende opp slik, selvfølgelig. Lene Espersen var, ikke ulikt vår hjemlige Jern-Erna, kjent som en tøff men resultatorientert justisminister (endatil kalt «den skrappe moster», hvilket gjør Erna-sammenligningen enda bokstaveligere), og det var glede å spore da hun i 2008 overtok etter den pregløse men driftssikre Bendt Bendtsen som partileder. Espersen hadde effektivt distansert sin argeste rival om tronen, daværende miljøvernminister Connie Hedegaard, og kommentariatet snakket om at den jevnt uspennende oppslutningen under Bendtsen – kalt ‘Mr. 10%’ skulle avløses av en Lene-effekt. Observatører av norsk politikk tør vite at slike spådommer bør tas med noen klyper salt, og ikke sjelden først og fremst fører med seg uoppnåelige forventninger. Arbeiderpartiets forventede Jens-effekt resulterte i 24% i 2001 før den endelig slo til fire år senere, og likeledes var det først etter Høyres elendige 2005-valg at Erna-effekten gradvis kom til syne. Lene Espersens problem er at ingen verken har tro på eller tid til å vente at en eventuell Lene-effekt skal slå ut ut i full blomst en gang etter det høyst sannsynligvis katastrofale folketingsvalget senere i år.

Men selv om Lene Espersen i noen grad antagelig ble offer for en forventningsbølge som ble umulig å håndtere, kommer hun ikke utenom at de store problemene hun og partiet nå står i, for en stor del er selvforskyldte. Regjeringsslitasjen er riktignok betydelig, og som fugl føniks har Liberal Alliance plutselig gjenoppstått som et attraktivt alternativ for velgere til høyre for den borgerlige regjeringen. Men det er Lenes egen feil at hun er en så dårlig budbringer for konservative merkesaker, som jo ironisk nok er gjennomført i stort monn under denne regjeringen.

Det er alltid et avveiningsspørsmål om en partileder bør ha den krevende jobben som utenriksminister, og særlig som nyutnevnt partileder, men for Lene Espersens del – hun overtok posten i februar 2010 – vil historiens entydige svar være nei. Ikke kun fordi hun dermed mistet mye av kontakten med hva som rørte seg i hennes egen folketingsgruppe, hvor en følelse av manglende gjennomslag for konservative merkesaker og misnøye med støttepartiet Dansk Folkeparti raskt bredte seg. Enda viktigere, og verre, var det at utenriksminister Espersen tidlig etterlot et inntrykk av ikke å ta jobben sin tilstrekkelig alvorlig. I fjor sommer meldte hun nemlig avbud til et toppmøte med blant andre USAs utenriksminister Hillary Clinton, og kun etter måneders press og latterliggjøring i pressen måtte en svekket statsråd innrømme at det var en feilvurdering. Og ikke mange månedene etterpå havnet hun igjen i medienes kryssild da det ble hevdet at hun unnlot å fortelle Folketinget hele sannheten om hva hun visste om offentlig overbetaling for behandling ved private sykehus.

Politiske arbeidsuhell kunne den konservative grasrota og folketingsgruppa trolig likevel bitt i seg, dersom partiet ikke samtidig hadde mistet alt initiativ i den løpende politiske debatten. De fikk ikke kreditt for den konservative politikken som faktisk ble gjennomført; politireformen var ingen umiddelbar suksess, og det evige kravet om nye skattelettelser for å sette gang i en krisepreget dansk økonomi kom opp igjen. Viktigst av alt var imidlertid at De Konservative ville sette alt skyts inn på at forestående år med smalhans på offentlige budsjetter endelig skulle resultere i avskaffelse av etterlønnen.  Minst fire partier – Venstre, Liberal Alliance, Det Radikale Venstre og De Konservative – er overbevist om at en betydelig del av velgermassen faktisk er villig til å belønne partier som gjør det til en æressak å snurpe igjen pengepungen i trange tider. De Konservatives – og i særdeleshet Lene Espersens – problem er at de står meget dårlig til for å tjene på at Venstre endelig har gitt etter for reformpresset.

Og De Konservatives dårlige posisjonering er tilsynelatende tilmed deres egen feil. I forsøket på å bli et statsbærende parti med kredibilitet som garantist for den sosialdemokratiske velferdsstaten, har Venstre helt siden maktskiftet i 2001 lagt en vernende hånd over etterlønnsordningen. De kjenner historien, og vet at begynnelsen på slutten av sosialdemokraten Poul Nyrup Rasmussens statsministertid inntraff når han gikk tilbake på sin høytidelige freding av etterlønnen i folketingsvalgkampen i 1998. For å unngå en lignende skjebne, må Lars Løkke enten lykkes i å overbevise danskene om at den trengte økonomiske situasjonen ikke lenger gjør det til et løftebrudd, eller han må tåle å ta et folketingsvalg på saken. Men De Konservative på sin side, kunne gjerne ønske seg anerkjennelse for å ha presset Løkke til å opphevelse fredningstiden for etterlønnen. Derfor er det så knusende for Lene Espersen når flere medier melder at hun gikk med på at Venstre fikk lov til å kjøre sololøp når avskaffelsen skulle presenteres for folket. En stor konservativ seier ble plutselig framstilt som en modig Venstre-statsministers statsmannskunst – med Lene Espersens stilltiende samtykke.

Det er ikke til å undres over at politikere i alle ledd hos De Konservative spør seg hvilke merkesaker partiet har igjen, hvis de ikke engang klarer å forsvare eierskapet til etterlønnsreform. Det nærmeste vi kommer et svar er som alltid skattelettelser. Konservative har allerede fått gjennomslag for lettelser i to omganger, men noen av lettelsene er blitt utsatt som følge av den trange økonomiske situasjonen. Det virket derfor kanskje naturlig når partiet nylig rykket ut med forvirrende signaler om nye skattelettelser, men innen de trakk løftet i land, hadde de i tillegg rukket å skade Lars Løkkes budskapsdisiplin om etterlønnsreformen så kraftig at den konservative kommentatoren Niels Krause-Kjær var beredt til å erklære etterlønnsdebatten vunnet for opposisjonen. Venstre-folk og konservative snublet nesten i hverandre der de løp mot kameraene for å forsikre om at milliardbesparelsene på etterlønnen såvisst ikke skulle brukes på nye skattelettelser, selv om De Konservative nok gjerne så det slik. Besparelsene skulle jo bidra til en sunnere langsiktig budsjettbalanse, må vite.

Kanskje begynner du nå å ane hvorfor frustrasjonen over Lene Espersen er så stor. Hennes personlige troverdighet var allerede tynnslitt før hun demonstrerte for all verden at hun knappest er en sylskarp leverandør av konservative talepunkter, og nå til aller sist har hun altså tilmed lykkes i å framstille skattelettelser i et lys som gi dem et uansvarlig skjær for lang tid framover. Kolleger både fra Venstre og eget parti har jo konstatert at å gi skattelettelser ikke vil bidra positivt til dansk økonomi, og da er det kun den nakne ideologiske begrunnelsen som står igjen. Hadde det ikke vært for at partiet allerede ligger på fem prosents oppslutning, og at det kan se ut som om konservative merkesaker har en viss velgeroppbakning så lenge de ikke kommer fra De Konservative, ville jeg rådet partiet til å sitte musestille en stund.

Når Lene Espersen har malt seg selv og partiet så til de grader inn i et hjørne, blir lederspørsmålet, som jeg alltid i utgangspunktet var beredt til å avvise av tids- og taktiske årsaker, likevel aktuelt: Har De Konservative egentlig mer å tape på å skifte partileder like før et valg, enn på å la Lene Espersen styre mot den sikre undergang? Kommentatorskapte -effekter har sjelden mer for seg enn hvis lista for en påtroppende leder legges nesten nede ved gulvet, og således skal det mye til for at ikke Espersens oftest nevnte avløser, justisminister Lars Barfoed. skal kunne innfri forventningene. Barfoed selv skjuler seg bak at et lederskifte er et hypotetisk spørsmål og økonominister Brian Mikkelsen fastslår ganske enkelt at Lene Espersen er partileder inntil videre. Men den tidligere nevnte Niels Krause-Kjær, som kjenner De Konservative som tidligere spinndoktor for partiet, har allerede konstatert at Espersens dager er talte.

Jeg tviler på at noen av alternativene kan påvirke annet enn graden av katastrofe i De Konservatives forestående katastrofevalg. Men når utenriksminister Espersen kommer hjem fra embetsreise må hun selv vurdere om hun i det hele tatt ønsker å kjempe for retten til å styre skuta utfor stupet.